Kvääniteatteri-sjef og manusforfatter bak forestillinga «Fuck, fuck, fuck», Frank Jørstad (nummer to fra høyre) var på plass for å se den siste åpne forestillinga i ruskeværet utenfor Halti på tirsdag. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Forestillinga er hittil vist til 6000 elever. Men teatersjef Frank Jørstad håper at langt flere skal få se den.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg synes oppmøtet var flott med tanke på at det både regnet og sluddet.
Det sier Frank Jørstad, teatersjef ved Kvääniteatteri, etter at utendørsforestillinga «Fuck, fuck, fuck» ble vist åpent utenfor Halti på tirsdag denne uka.
Les også: Regissøren: – Vi har sparket i alle retninger
Den samme Jørstad har, i tospann med Teodor Jansson, skrevet manuset til forestillinga. Duoen skrev også manuset til Näkymätön kansa – Det usynlige folket, som var Kvääniteatteri sin aller første forestilling.
Teodor Jansson (t.v) har hatt sine fingre med i dette spillet også. (Arkiivikuva: Pål Vegard Eriksen)
Fra spøk til revolver
På spørsmål om hva manusforfatterne har tenkt når de skrev manuset, svarer Jørstad slik:
– Det går en linje fra «Det usynlige folket» til «Fuck, fuck, fuck», og de som har sett begge forestillingene vil kanskje se at vi har brukt noen av de samme grepene.
Han forteller at utgangspunktet er en rapport på 800 sider, der de på 45 minutter skal prøve å si noe fornuftig om hva den inneholder.
– Og vi bruker kanskje 37 minutter av dette til å løfte opp perspektiver og konfliktlinjer. Vi har på en måte tatt det som ligger i den nordnorske debatten, det som folk tenker og diskuterer, og så tuller vi med alle sammen.
– Vi tuller med både det samiske, kvenske og norske, og med at folk mener det de mener, slik at man kan le litt av det, sier Jørstad.
– Og så kommer det et vendepunkt, der «nordmann»-karakteren går for langt. Da snur det. Da kommer det en rap som heter «Oppgjøret», som sier «dette har skjedd.»
Deretter kommer en del fakta om hva som har skjedd, som er hentet fra rapporten, opplyser Jørstad.
– Etter dette handler det om hvordan man skal håndtere det, den situasjonen man står i, og hvordan vi skal være sammen. Moralen er kanskje «kan vi ikke starte med at vi er like mye verd alle sammen?»
– Dersom vi blir enige om det, og har det som et utgangspunkt, så er kanskje veien videre litt lettere, sier manusforfatteren.
En av hovedrolleinnehaverne, Astrid Serine Hoel, spilte «kvenen.» Her med den tykke rapporten i hendene. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hele Norge
Jørstad sier at det til nå er 6000 ungdommer som har sett forestillinga i Troms.
– De har først hatt en innføring i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Deretter ser de forestillinga, og så går de inn og diskuterer det hele, sier han.
Det handler om å få i gang debatten også blant de som er unge nå.
– Det er de som skal stå lengst i forsoningsarbeidet i nord, forklarer Jørstad, og legger til:
– Vi har tenkt at vi skal kna dem, slik at de blir emosjonelt engasjert i temaet og kan diskutere det.
– Burde ikke egentlig hele Norge fått se denne forestillinga?
– Ja, det synes jeg. Nå har vi spilt for alle videregående skoler i Troms. Vi håper at alle videregående skoler i Finnmark kan få se det til neste år.
Jørstad mener for øvrig at forestillinga burde vises også utenfor Troms og Finnmark.
– Jeg mener denne forestillinga er den som snakker best om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til unge mennesker i hele landet per nå, og at den burde bli spilt på alle videregående skoler i hele landet.
Les også:
