Sneras kommer

For å overleve sprang vi for livet. (Tegning: Wilfred Hildonen)

 

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

 

Her finner du den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Lumirito tullee

 

I dag står de der som lange rekker malplassert fiskehjell, men i Storefjell over Honningsvåg var det før i tiden dårlig stilt med skredgjerder.

Det satte storskrea pris på, hun elsket å rive med seg finstasen og skli ned fjellet for en bytur. Hvor hun slo ut håret, hilste på folket og fikk med seg siste nytt. Søppeldunker, sparkstøttinger, en fresende katt og annet drivgods.

Noen år før jeg ble født kom skrea på besøk også til oss, der vi satt og grudde oss i Larsjorda 1c, et gult murbygg med to etasjer over kjeller, mørkeloft på toppen og bratt bakke forbi.

«Det va nåkka måkking me ho, den skrea,» hørte jeg de voksne mimre, der jeg som liten lå på gulvteppet under stuebordet og strilyttet til alt de sa.

«Kan dåkker fatte kor uvanlig få onga vi fant?» sa de voksne. «Ja, ei sann Guds løkka va no det, midt i all den dæranne måkkinga.»

Kald og kynisk som et brev fra kemneren kom storskrea til Larsjorda 1c. Skrea traff østveggen, sparket inn ytterdøra og åt opp skoene våre i et forsøk på å fylle yttergangen. Annet sted på samme vegg nådde skrea et soveromsvindu, og knipset inn ruta. På innsiden sto senga uoppredd, og som en iskald innbruddstyv veltet skrea seg inn vinduet og ned i senga. Senga rant kvikt over, men skrea ga seg ikke før stoler og nattbord var druknet og rommet tettpakket fra gulv til tak. Døra ut fra soverommet bulte og knaket.

Etter at skrea var spadd ut av hus, mintes de voksne, var det ingen som den vinteren fikk til å sove inne på det rommet. De som prøvde lå hvileløse i mørket, bet negler og spisset ører for buldrende, hvit støy fra Storefjell.

«Så derfor ble det soverommet omgjort til bad.»

Sa de voksne over stuebordet, jeg lå som i stormens øye mellom stuebordets mange ben og hørte det klirre fra oven i kaffekopp mot asjett.

«Mm. Æ minnes vi hefta ikke når vi dusja, alle sammen den vintern,» brummet en annen.
Lek må til skal unger forberedes på voksenlivet, og motivert av historiene om storskrea fra Storefjell før vi ble født, løp vi ungene ut og lekte en lek vi kalte Sneras kommer, eller bare Raset kommer. Og raste, det gjorde vi til gangs, for en gangs skyld uten mammas velsignelse.

Sant nok var storskrea blitt temmet av fjell-fiskehjellene, men under snøgjerdene i flanken på Storefjell lå det noe annet og lurte. I flog og fleng. De like artige småskrean. Mamma var redd småskrean skulle komme og ta oss småkrækan, for mamma hadde en viktig regel, den gjaldt i all lek vi ungene i Honningsvåg lekte:

«Like mange som fær ut førr å leke, like mange skal komme hjæm igjæn.»

Men småskrean var så artige, det hendte vi brøt mammas forbud mot å erte dem på oss. Leken handlet om at en utpekt unge skulle klatre så høyt han eller hun klarte eller turte, rause seg utfor, og prøve å innhente resten av oss. Da ble vi et ras av unger, der vi sprang, rullet og aket av sted.
Aller morsomst var det å trampe ut en skavl, og selv forsvinne der man rauset snarveien ned for å grafse med seg resten av ungeskokken. Og fordi poenget med leken var å rive med seg flest mulig, var småskrea god å ha. Hun sørget nemlig for seier; det var umulig å springe fra henne.

Stundom klorte småskrea seg fast, stundom ble hun med på moroa. Og da det knakk i skavlen og drønnet i snødekket omkring oss, da minnes jeg vi snudde og sprang. For livet med snø til livet, sakte, som i en vond drøm.

Utrolig raskt ble man innhentet. Forsvant som muselort i krembollen der vi veltet av sted, luer og votter først gjenfunnet midtsommers. Småskreas størrelse var lett målbar på lydnivået fra oss ungene; ble det slutt på hylingen og ullent stille, skjønte vi hulter til bulter at nå var det alvor og fare for stygge brudd. Inkludert brudd på mammas regel om å komme helskinnet hjem.

Svimmel ble man, når man som overlevende grov seg fram. Jeg minnes det føltes som å ha spist en snømann, noen hadde fått en albue i ei glugge, en annen et kne i brødsaksa, og da gjaldt det å komme seg hjem til noen med medisinsk kompetanse. Til mamma.

Mamma kunne stoppe blod. Faktisk hadde hun også teken på blåveiser, kløyvde lepper og ledd i uvanlige vinkler.

«No igjæn?» sa mamma, hun ba den uheldige bli med inn på badet og sette seg på dolokket. «Har dåkker lekte Raset kommer?»

Mamma sa hun likte ikke Raset kommer. Vi kunne drukne, slå oss fordervet.

«Men gjort e gjort, så sitt i ro no, så skal æ stoppe blod,» sa mamma.

Med rolig stemme stoppet hun blodet, og jeg minnes at også hunder og katter ble sendt til mamma for å få blodet stoppet, ja til og med mannfolk, de hadde skallet panna i en bjelke eller skjært seg i fingeren på filétkniven.

Ofte i oppveksten var det vrient å følge mammas forbud mot Sneras kommer. Leken kunne begynne uskyldig, grave snøhule rett bak husnova, men flanken på Storefjell lokket og dro. Snart endte vi oppi der, alle i hop. Til gjengjeld tok vi spade med, tanken var at dem som stadig evnet, kunne leke lavinehund og grave fram resten.

Sant nok hendte det at tilflyttete unger sprang hjem og sladret, da nådde ryktene om den farlige leken kvikt til Larsjorda 1c og til mamma, men nykomlingene lærte fort at i Honningsvåg har sånn bæsing liten plass. Man må helst klare seg sjøl, og ta vare på hverandre uten gråt og anklagelse.

Forresten hadde vi samme typen lek også for Honningsvågs to andre årstider; en for barmark og en for sjøen, nemlig Steinsprang kommer og Haien kommer. Men lengst av alle i min barndom varte vinteren, og det var, minnes jeg, en trygg og god oppvekst.