Agnes Eriksen. (Foto: Arne Hauge)

 

Tidligere i år hadde Agnes Eriksen og Line Evensen flere påfølgende leserinnlegg på trykk i Nordlys, hvor de blant annet snakker om viktigheten av at kvener tar bladet fra munnen, og skriver sin historie. Ruijan Kaiku har vært så heldige å få lov til å publisere innleggene, og her kommer det foreløpig siste, fra Agnes Eriksen.

 

Ære være Line Evensen som så modig står fram og viser hva fornorskninga har resultert i for så altfor mange kvener!

Som mennesker er det vår medfødte rett å bli en skaper av eget liv, egen kultur og historie, vår egen livsvei. Line viser, med all tydelighet, at denne retten er tatt fra mange. Det er ikke rart om vi er litt historieløse her nord. Nordkalottens historie er lite forsket på, krigs- og evakueringshistorien i nord hadde nærmest vært uskrevet hvis ikke noen ildsjeler hadde tatt tak i den. Nå ser vi at kvenenes historie er tiet sønder og sammen og mange steder er det ikke spor etter rester engang, det være seg materielle eller kulturelle. Det er åpenbart en god grunn til at kvenene er så tause om egen bakgrunn. Den er tiet så grundig i hjel at folk ikke kjenner sin egen slekts historie. Leseren vil straks få et eksempel på at vi ofte må til finske bøker og arkiver for å finne noe nedskrevet om og fra vår kultur.

Line, du er kven så god som noen! Lån aldri øre til dem som trakasserer minoriteter eller til dem som har forspist seg på livets sure og bitre bær. Alle bør vi, i enhver sammenheng, tenke over om det er på sin plass å tale eller tie. Noen, mer enn andre, trenger å minne seg selv på følgende kvenske munnhell av og til:

Vaiti olevan suu ei vanhingoita kethään. (Paulaharju 1968:120) (Fritt oversatt: Den som forholder seg taus skader ingen.)
I ettertid er det lett å se at vi som vokste opp på 50- og 60-tallet opplevde slutten på noe. Bevisene for dette fantes overalt rundt oss og ungdommen forlot det som var igjen, også visjonen om en framtid hvor det kvenske hadde en plass. Når folk slutter å bruke og vedlikeholde et språk tar likegyldigheta over. Det som blir igjen er noen symbolske rester, vi ser det andre steder i verden hvor folk fra Europa har flyttet til.

Hadde kvenene gitt opp? Hvor var kampviljen, raseriet, som ville gitt kraft til å kjempe, ikke aggressivt, men med positive virkemidler? Fornorskninga hadde allerede da pågått lenge og verden ble så forandret etter krigen og de fleste her nord hadde vel nok med å overleve den. De fikk andre ting å bale med.
Mange steder ble kvener og kvensk språk og kultur et ukjent land, et terra incognita, slik Line viser oss det. Det er utrolig at dette språket har overlevd – på et slags vis. Noen av oss orket å gripe fatt i Ariadnes tråd ved hjelp av ballasten fra det kvenske hjemmet vårt – og vi fant tilbake til vår egen kultur. Desto mer tappert av deg, Line, å bygge din vei tilbake til det kvenske, du som bare hadde en uro, en lengsel og en følelse av at noe manglet.

Søkelyset rettes mot kvenene nå, men vi lar oss ikke blende. Det må et kraftigere lys til. Norske myndigheter, om noen, burde for lengst ha skåret igjennom og vist en gang for alle, at dens gamle kvenske minoritet også er en del av landet. Nå vil det letes med lys og lykte etter forslåtte og krenkede og det er bra, men det må føre til et krafttak for dem og et utvidet perspektiv til folk i nord. Det kan trenges, det viser den siste saken om sammenslåinga av Finnmark og Troms. Til tross for all verdens utredninger synes myndighetene det likevel var greit å overkjøre folkets vilje. Det kan skje igjen.
Våkne opp, alt folk i nord, og krev din rett til det kulturelle og språklige mangfoldet og overfloden vi kunne ha hatt her og ennå kan få! Ta imot tilbudet – og vær rause – hvis det skulle komme. Jobb hardt for det, vi har litt tid igjen.

Agnes Eriksen, Lakselv den 14. juni 2019.

*Samuli Paulaharju: Ruijan äärimmäisillä saarilla. Porvoo 1968.