Som en varm hvetebolle på boligmarkedet

Med sådan skjermet, men samtidig sentral beliggenhet i Porsanger i Finnmark, var det mange nysgjerrige som forsvant inn på visning. (Foto: Arne Hauge)

 

Den lå ikke lenge på Finn, den vakre kvengården i Børselv.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Det vil si, den ligger der ennå, Solflaten i Børselv på Finn.no. Enebolig med fjøs og uthus til prisantydning 1.6 millioner kroner. Bare at den er solgt. Med store bokstaver på gul bakgrunn. Skuffende for dem som ville ha, men som strevde med å nå opp. Hyggelig for den tidligere eier.

– Ja, den ble solgt med en gang, bekrefter Trond Stubberud, han solgte gården på vegne av sin snart 91 år gamle mor. Hun flyttet ut den første januar i år. Det omtenksomme mennesket ønsket ikke at sønnen, enebarnet, skulle heftes ved en slik gård. Ikke når han selv bor i Bodø og dessuten er greit forspent med krypinn i sin barndoms bygd.

– Jeg har ei hytte i Børselv, så det ville blitt i meste laget også med gården, sier Stubberud om årsaken til at mora valgte å selge.

– Var det vemodig, å selge gården?

– Jo. Vemodig, det er et riktig uttrykk. Men alt til sin tid. Jeg er glad for at det var mor sin vilje å selge, for det er et betydelig ansvar å ikke være i Børselv, og samtidig sitte med en slik eiendom. Jeg er for gammelt for sånt ansvar, sier børselv- og bodøværingen.

Det var onsdag 9. september vi pratet med Stubberud. Ruijan Kaiku var dagen før i Lakselv på annet kvenrelatert oppdrag, da vi fikk den lyse tanke å svinse innom Børselv for oppsatt visning klokken 17.00. Vi dit og inn og kike.

Og jo da. Det sies at kvenene er kjent for sine pene hjem. Ryddig og rent og godt vedlikeholdt. Solflaten gjorde ingen skam på den kjente erfaring, for maken til flid som opp gjennom årene har blitt lagt ned, for at ho mor skulle ha det bra. I eget hjem på sine eldre dager.

Og tross det norske flagget som denne ettermiddagen vaiet over Solflatens gule bygninger pluss rød fjøs – med potensielle kjøpere som med sult i blikket vandret fra rom til rom i bygg etter bygg – sønnen bekrefter at gården så definitivt er en kvengård. Skulle bare mangle, den ligger frostsikkert plassert på steingamle kventufter i hjertet av kvenenes kulturelle og språklige episenter.

– Det rant inn med bud, og salget gikk fort. Vi er fornøyd med prisen vi fikk, sier Trond, fulgt av en pause der vi lot være å spørre hvem som kjøpte og hva salgssummen endte på.

Det vi vet, er at da budrunden startet, en tid etter hanegal morgenen dagen etter visning, så kom det kjapt inn bud på 1.5 millioner. Det forbauser oss dersom den kostbare klatring endte der.

Og så tomten da, vid og åpen med mange mål fulldyrket, likevel konsesjonsfri jord. Samt en håndfull mål skog:

– Mor hadde som hobby å produsere ved. I alle år var det hobbyen hennes, å sage og klyve ved med maskiner. Hun hogde veden på egen eiendom, og jeg hjalp henne å ta den ned fra skogen. Så da hun flyttet ut var det igjen 25 kubikk ved som jeg måtte flytte til hytta mi. Jeg har ved for årevis, bekrefter sønnen.

Solflatens nærmeste nabo? Intet ringere enn det sted i bygda hvor trua er størst; Børselvs diamantformete kirke.