Sønnene ga klar fornorskingsbeskjed til Liv Annie

Liv Annie Johansen holdt sitt innlegg på det Sannhets- og forsoningskommisjonens åpne møte i Lakselv. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

«Vi burde saksøke deg fordi du ikke lærte oss kvensk i oppveksten.»

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Liv Annie Johansen fra Lakselv er for mange kjent for å være mangeårig leder i den lokale kvenforeninga, og da Sannhets- og forsoningskommisjonen arrangerte sitt åpne møte i Lakselv nylig, fortalte hun med både et glimt i øyet og snev av alvor hvorden de tre sønnene hadde truet å anmelde henne fordi hun ikke hadde lært dem kvensk da de vokste opp.

– Jeg er oppvokst i en familie der det hemmelige språket var kvensk, og selv om jeg var veldig nysgjerrig på hva foreldrene mine pratet om, gikk det meg hus forbi siden de snakket kvensk og det hadde de ikke lært meg, forteller Johansen som ble født i 1945 og eldst i søskenflokken med fire brødre.

I sitt innlegg forteller hun hvordan foreldrene hennes «presset» henne til å leke med ungene på nabogården, for der snakket foreldrene norsk hjemme. Liv Annies foreldre ville nemlig at eldstdattera skulle lære seg norsk siden de selv hadde hatt vanskeligheter på skolen på grunn av språket. Mora hadde fortalt at da hun ble klapset over fingrene med staven av læreren fordi hun snakket kvensk, hadde hun bestemt seg at hennes barn skulle prate norsk.

Etterhvert giftet Liv Annie seg med en mann som derimot ikke hadde lært norsk i oppveksten. I hans familie snakket man kvensk, og han lærte ikke å uttrykke seg på norsk før han gikk på yrkesskolen i Arendal. Tida gikk, og Liv Annie brydde seg ikke noe særlig om «den der kvensken», selv om mannen gjerne brukte språket når han fikk besøk.

– Det var først da han døde at jeg tenkte «hvor ble det av språket?». Nå var det ingen hjemme som snakket kvensk. Da bestemte jeg meg for å ta språket tilbake, og jeg begynte å si noen ord til sønnene mine, sier hun, og forteller at guttene lurte på hvorfor mor plutselig snakket kvensk til dem. Og hvorfor de ikke hadde fått lære det tidligere?

– Da sa den ene sønnen min «Mamma, vi må saksøke deg fordi vi aldri har fått lære kvensk». Da måtte jeg si at det ikke er min skyld at ikke jeg heller har fått lært språket. Da må de heller gå til besteforeldrene og få svar der. I ettertid har jeg tenkt at det var jo myndighetene som hadde bestemt at det ikke var lov å prate kvensk, vårt eget morsmål, sier hun.

Etterhvert kom engasjementet for det kvenske språket mer og mer til Liv Annie, og hun bestemte seg å gjøre en større innsats for å ta tilbake språket hun aldri fikk. Engasjementet førtet til at hun ble hun som kvenforeningsleder selv om hun egentlig ikke hadde noe lyst på vervet. Hun hadde jo bare lyst til å jobbe med det kvenske og bidra til fremgang for språket. Senere ble hun hentet inn som kvensk språkforbilde i barnehagen sammen med flere av sine kvensktalende venninner.

– Språkreiret har nærmest ført til en kvensk vekkelse her i Porsanger kommune, mye takket være arbeidet til Anna-Kaisa Rïsänen, roser Johansen.

I dag er Liv Annie positiv på det kvenske språkets vegne, spesielt siden hun ser at yngre krefter trør til både med språkreir og språksentre.

– Jeg tror det kvenske språket vil være levende i Porsanger, konstaterer den driftige dama som også har dratt i gang ukentlige pratekvelder der man møtes og prater kvensk.

– Det er flere på min alder som er i samme situasjon som meg. De har heller ikke fått lære kvensk hjemme, men når jeg setter i gang en samtale på kvensk med dem, så klarer vi å holde det i gang når vi hjelper hverandre og tar tida til hjelp, smiler hun.