Piirustus: Wilfred Hildonen
Nærmeste skøytebane var i Alta, over tjue mil unna. Det syns vi var for langt å skøyte, så vi ønsket at sjøen ville fryse så vi kunne skøyte til Nordpolen. Som også var mye kortere enn til Alta.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Tidvis var det glatt i gatene på Magerøya.
«Så utspækkulert glatt va det», sa noen, «at sjøl om æ fikk huka mæ fast i en løktestolpe der oppe me Café Ritz, så sklei skyggen min ned tell sentrum.»
Honningsvåg er en bratt by. Mange bakker opp og ned, så isete og utpønsket at folk jevnlig satte ny rekord i hiving av handleposer. Brød og egg og brunost, i S-poser som landet etter at Coop overtok. Vinterstid har få byer større prosentvis andel ufrivillige gateartister enn Honningsvåg, og det hendte vi ungene stoppet å leke for å se hva som skjedde med den eller den sambygdingen. Som regel godt tilårskomne hardhauser som tross lang fartstid nektet å gi opp trua på at det var mulig å bære med seg en handlepose hjem fra butikken. Det er bare i nord man på bestilling kan se trauste samfunnsborgere gå i spinn, ut av det blå og rett på rygg. Eller den mer nervepirrende varianten hvor de lukter lunta før de går i spinn. Da kan man se en særegen form for innfrysning, svakt foroverbøyd, liksom på startstreken før en tusenmeter. Etterpå hendte gjerne ett av to. Det første tok ti minutter og besto i at personen og handleposen fikk lirket seg inn på tryggere grunn, det andre tok under ett sekund og besto i at begge deler gikk på trynet og seilte av sted. Vi ungene sa aldri høyt hva vi håpet på.
Les den kvenske oversettelsen: Söörinkipiika
Glarholka er ille, den utspekulerte slektningen blindholka er verre. Blindholka er konstruert liksom glarholka, bare med et lag nysnø på. Vi ungene foretrakk begge deler, for vi elsket glatta. Gater på skrå, blanke som glass, da fant vi fram skøytene våre.
Det var en kunst å gå på skøyter i Honningsvåg, til gjengjeld hadde vi ekte is. Og med så mange bratte bakker fant vi opp en ny idrettsgren. Som skapt for dette forblåste stedet hvor vi gjorde vårt beste for å vokse opp. Utforskøyting.
Før vi satte utfor de største bakkene, øvde vi oss gode i de mange tverrveiene. På digre, fule gutte-lengdeløpsskøyter som bestandig var arvet. Bortoverskøyter, som vi kalte dem. Enkelte par så oppe i årene at vi syns det var underlig at de overlevde krigen, med brenningen av rubb og rake og all ting.
Skøyter inkludert, skulle man tro. Men nei da:
«Ka?» sa de voksne i Honningsvåg til ungene sine. «Nyskøyta? Ka som e galt me dæm gamle?»
«Vi e lei av gammelskøytan vårres», svarte vi ungene da.
Vi drømte om bedre saker. Mer moderne skøyter enn skøyter av samme type og årgang som dem bestefar brukte da han var liten. Magerøya hadde sikkert dinosaurer da disse skøytene var på moten, sa vi ungene til de voksne, vi argumenterte iskaldt for vår sak.
«Nån må jo nån gang ha kjøpt dæm hæranne arveskøytan? Og dæm fikk jo nyskøyta dæm. Så da kain væll vi åsså få det?» sa vi.
«Nei.»
Sa de voksne. Og minnet om at den eneste som på lang tid hadde fått seg «nyskøyta» i Honningsvåg var han Hagbart, og at den skøyta var 58 fot og lå godt fortøyd i havna.
«Så, kom dokker ut og lek», sa de voksne, de sørget for å stramme lissene og blåknuten så hardt at gammelskøytene våre aldri mer lot seg ta av.
Da måtte vi skøyte oss inn i de voksnes rekker, på utrangerte klenodier som hadde tilhørt ei forvokst gammeltante med samme hårfrisyre som Sonja Henie, eller en onkel som drømte om en karriere på is, men som i stedet for å bli hjallis endte som alkis. Da var skøytene romslige og ustabile som sint lemen i tom bærplukker, men det var med slike skøyter som med arvete pensko; mange par tykke ullester og bomull i tåa var en utfyllende og varig løsning.
Skøytene var så sin sak, på Magerøya fantes det heller ingen skøytebane. Nærmeste skøytebane var i Alta, over tjue mil unna. Det syns vi var for langt å skøyte, så vi ønsket at sjøen ville fryse så vi kunne skøyte til Nordpolen. Som også var mye kortere enn til Alta. Men havnebassenget med alle fiskeskøytene blånektet å fryse, så da gjensto kun ett sted å gå. Nemlig der andre kjørte. På veiene.
Et år så vi forresten ekte nyskøyter på nært hold. Det var ei jente sørfra, hun var på ferie hos faren sin i Honningsvåg og hadde skøyter med seg i bursdagsgave fra besteforeldrene. Ekte kunsløpskøyter, hvite som pasteuriserte engler. Skøytene hennes hadde høyt skaft med sirlig snøring, stålet var sylkvasst og svingte så pent opp i framenden, liksom den fineste løkkeskrift. På oppoverbøyen hadde stålet også artige små tenner. Sikkert så hun kunne bråstoppe, gjøre piruetter og andre søte ting som fikk strutteskjørtet til å virvle. Vi hadde sett kunstløp på fjernsyn og sultet etter å se om hun kunne skøyte. Bare at det nå var midtsommer og uvanlig lite is i gatene i Honningsvåg.
Senere samme år, det var oppunder jul og snøbygene hadde pisket oss i ukevis, kom ei ny søringpia på besøk. Hun var fra Oslo og ble sendt på juleferie til mormor nordpå. Vår faste gjeng av unger hadde allerede stått på skøyter i flere år, og lurte fælt på dette søskenbarnet sørfra. Om også hun kunne stå på skøyter? Ingen visste, men vi hadde gjettekonkurranse og var veldig spent.
Vel, skøyte-kompetansen på Magerøya ble neppe hevet bare fordi søringpia kom på besøk. Jo da, sa hun da vi spurte, hun likte is. Særlig den rosa med jordbærsmak. Men noe av det aller første hun sa, var at hun ikke forsto hva vi sa.
«For dere snakker så merkelig.» Hun skjøv nesa i været. Spurte om vi egentlig var fra Norge.
Det var en frossen tredje søndag i advent. Søringpia var sendt på dør, klar beskjed fra sin mormor om å leke med oss Honningsvåg-ungene. Nå sto vi samlet, hun og den harde kjerne av vår lokale akebrettmafia i lag på trammen i Larsjorda 1C. Hjemme hos mamma. Der sto vi og forberedte oss på å gi jernet. Skøytejernet. På den tiden var lek blodig alvor, det var ingen tid å ødsle på språkbarriere, derfor krabbet vi til korset og la om til søring. Det var lett som bare det, for oss som var oppvokst med importerte lærere og helsesøstre og et fjernsyn hvor det krydde av folk som snakket uvanlig.
«Nei da, vi kommer nok her fra Magerøya vi», svarte vi, og holdt fram noe vi ba henne ta på seg.
Vi hadde nemlig med oss eget sportsutstyr til søringpia. Og før hun visste ordet av det, sto hun og sjanglet i to digre sko med kniver under, arveskøyter så gamle at lissene virket å være av vidje. Begge jernene brune av rust, men det, mente vi, passet glimrende. Mye rust holdt nemlig farten nede, slik at etter hvert som søringpia spisset formen, gjorde skøytene det samme. Slik er det nordpå, med fantasi kan det meste passere som omsorgsfull tilrettelegging og universell utforming.
Mens søringpia sto og vaklet på trammen hos mamma, sprang vi andre ut på Øvergata for å vise henne de grunnleggende knepene i skøytesportens kunst. Svinger og piruetter og stoppskrens, nyskapende saker vi selv pønsket ut. Så hentet vi jenta, småtrippende i midten støttet vi henne ut på gata. Gata var blank og bratt som frontruta på en bil. Der stilte vi henne på tvers av fartsretningen og slapp taket. Så hun kunne lære.
Først hendte det lite. Søringpia sto som utstoppet og så ganske normal ut. Så krøket hun seg brått sammen, armene og bena strake, liksom hun var hundre år gammel og støttet seg til en usynlig gåstol. Så rettet hun seg brått opp, og hev begge armene i været. Da hun var ferdig med det, veivet hun vilt med armene mens hun langsomt krysset gata. På andre siden av gata sendte hun arveskøytene til værs og forsvant over brøytekanten.
(Fortsetter neste gang…)
