Illustrasjon: Wilfred Hildonen
«Hun var minst like uvillig, har jeg siden tenkt, som kvinnene på Kjelen i Kjelvik, da de ble rodd ut til holmen, dratt det siste stykket til heksebålet og bundet til pålen.»
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Nå som søringpia var utlært, bar det av sted oppover til planlagt startpunkt. De fleste av oss brukte skistaver når vi drev utforskøyting, stavene var til god hjelp når man pigget seg oppover bakkene. Med unger på hver side dro og skjøv vi søringpia til topps. Forbi den kjente og kjære angre-plassen mellom Øvergata og Mellomveien, og videre helt opp til toppen. Øverst oppe i Mellomveien. Utsikten vid, husene i Honningsvåg små der nede, samlet i fjæra liksom en serie sinte terningkast. I uro for at søringpia trodde det verste om folk, gikk vi tilbake til dialekt. Med hennes spinkle kompetanse på is i nedoverbakke var nemlig prognosen ille. Frydefullt ble det klappet i polvotter, tre ord gikk igjen:
«Sjyve ho utførr?»
Forslag nedstemt. Så var det heller ingen av oss som mente alvor. Søringpia skulle så klart få den samme støtten nedover her i livet som oppover.
De to største guttene skulle støtte henne. En på hver side med godt grep om hver sin arm. Resten av gjengen skulle sverme rundt, de beste skøytejentene renne foran og ved behov rydde vei. Spane etter hindringer, vinke vekk utenforstående og slikt. Stunden var inne, de to største guttene grep søringpias armer, tok til å dra henne mot kanten.
Les den kvenske oversettelsen: Söörinkipiika, osa 2
Det virket som om søringpia først da forsto planen. Hun strittet i mot og tok til å prate masse, veldig fort og veldig lenge. Vi oppfattet at hun hadde misforstått, at hun ikke ville. At hun trodde vi skulle være på en skøytebane som lå stille. Pluss at hun angret på det meste, særlig at hun reiste nordover og at foreldrene hennes hadde truffet hverandre og fått barn i lag.
«Hjelp!»
Fant søringpia på å si, hun skjøv rumpa bakover og strittet langarmet i mot. Hun var minst like uvillig, har jeg siden tenkt, som kvinnene på Kjelen i Kjelvik, da de ble rodd ut til holmen, dratt det siste stykket til heksebålet og bundet til pålen.
«Nei!» sa hun, topplua hennes gjorde seg klar til å blåse av. «Jeg vil aldeles ikke!»
Demokratiet vant. Søringpia ble nedstemt. Det, pluss at hun ennå var for uøvet til å bruke skøytestålet til å stritte skikkelig i mot. Så fosset vi utfor kanten, hele hurven.
«Unna vei i bakken! Kula i nakken!»
Ropte alle. Minus søringpia. Hun prøvde i stedet å minne om sivilforsvarets sirene, den som stundom bråvåknet over Honningsvåg og fikk folk til å kikke i været for å se om russen hadde mistet tålmodigheten. Øvelse eller okkupasjon, det spurte nok folk seg denne søndagen også, slik som søringpia vår hylte.
Vi hang og slang i hverandres armer og farten var upåklagelig. Til vi passerte Larsjorda og fant kjørebanen blokkert.
Det var plogen. Mens vi hadde akkodert med søringpia oppe i høyden, hadde han sneket seg opp fra lavlandet. Fra sentrum for å gjøre ugagn. Nå var kjørebanen vår plutselig full av snø. Ja, foruten plogen selv. Det er en uting å kollidere med plogen, har vi erfart, så klok av skade vrengte vi unna. En storm av unger pepret forbi, og hele tiden ropte søringpia at hun kom til å dø.
En påstand som fløy påaktet hen idet brøytebilsjåføren hev seg ut sideruta. Sneipen freste vrangveien da han brølte.
«Ja det sku no fan steike mæ være te pass!»
Farta ble svimlende stor, særlig nå som plogen hadde vært her og fjernet nysnøen og gjort blindholka til glarholka. Med fartstårer i øyekroken suste vi nedover mot krysset ved Café Ritz. Hvor vi atter støtte på uforutsett hindring.
Det var den hersens plogen. Den hadde vært også her. I sin forvillelse om at søndag formiddag er rett tid for slikt arbeid, hadde den bunnskrapt krysset. Asfalten glinset ru og svart, og strødd i hele krysset lå det mellomdeponert store mengder skitne isbakster og harde snøklumper. Vi som til nå hadde utforskøytet i ei ryddig mølje, fikk trøbbel i formasjonen. En for en stupte vi over ende. Eller tok nødlanding i brøyteskavla.
Til slutt ble de klippet ned, også de to guttene som støttet søringpia. Med unger dandert over hele Storgatakrysset fortsatte hun alene, det siste korte stykket. Hun krøket seg ikke i hop for bedre balanse, nei da, hun stilte seg som et kors, stiv som et fugleskremsel der hun gispet fra seg et siste klynk.
«Styr mot Grand-hotellet!» var det noen av oss som fikk skjøvet seg opp på albuene og ropt.
«Eller apoteket!» ropte en annen.
Søringpia fulgte det første rådet, for da vi krabbet oss opp og sprang bort, lå hun i snøen under hotellveggen. Hun hadde samme positur som når man lager englevinger i snøen. Englevakt, det hadde hun derimot mindre av, for hun hadde en stor kul midt i panna. Snakketøyet var det også noe galt med, det trengte visst lapping.
«Hei du jente fra Sør-Norge», bokstaverte vi, på feilfritt bokmål. «Gikk det bra med deg?» Hun løftet hodet fra snøen, topplua forsvunnet for godt.
«Ka?»
En blodig strikkavott grov snø fra vassent blikk. Hun glodde i kryss på oss.
«Æ skjønne ikke ka dåkker sir», sa hun.
Utforskøytingen i Honningsvåg burde vært innført andre steder, mente vi ungene i ettertid. Den var nemlig så god at til og med søringer tok til vett. Språkvett.
Og kanskje søringpias nye språkferdighet hadde en finger med i spillet, for kort tid senere ble det grus i maskineriet for vår utforskøyting.
Det var noen bekymrete voksne, de krevde strenge restriksjoner. De sa seg luta lei av unger som produserte legeregninger og i verste fall bulket bilen med skøytingen sin. De mente vi ungene måtte skylde oss selv, som hadde saget over grenen på vår nye idrettsgren.
«Gammelskøyta eller nyskøyta. No e det slutt!» sa de voksne, en betydelig gruppering ville forby all slik utforskøyting på hele Magerøya.
Saken ble rabalder og endte med kompromiss. Vi ungene fikk lov til å utforskøyte, men bare hvis vi tok ekstra hensyn og kun forholdt oss til helger og helligdager. Og da utelukkende tidlig på morgenen, før trafikken våknet. Da, mente de voksne, var risikoen for legeregninger og bulkete bildører og fartsblinde unger som skallet inn sideruter så liten at den var til å leve med.
I alle fall, søringpia vår så vi aldri noe mer til.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
