Pia Lane er opprinnelig fra Bugøynes og er professor i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)

 

Professor minner oss om at flerspråklighet og minoritetsspråk er mye vanligere enn vi tror, og kan for mange være en inngangsport til nye muligheter. 

 

Kristine Jonas
kristine@ruijan-kaiku.no

 

Ifølge regjeringen finnes det i dag over 200 europeiske språk. I Norge har vi ikke bare norsk som språk men også minoritetsspråkene kvensk, nordsamisk, sørsamisk, lulesamisk, romanes og romani. I tillegg snakker mange svensk, finsk og en hel del andre europeiske språk.

I Sørøst-Europa har tanken om ett land ett språk kanskje ikke vært så sterk som i Norge og Norden. Professor i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo Pia Lane tror dette kan være med på å sette kvensk som språk i et større perspektiv.

– Jeg tror vi kan lære at det finnes mange måter å organisere et land på. Det trenger ikke være sånn at man må ha ett land, ett språk. I nord har et av de store tapene vært at vi har mistet flerspråklighet som noe naturlig. Det er dessverre veldig vanlig, sier hun.

Hun viser til våre naboland Sverige og Finland, hvor meänkieli for mange er en del av en naturlig flerspråklighet. Samtidig er både tysk og norsk offisielle minoritetsspråk i Danmark.

– Minoritetsspråk og flerspråklighet er mye vanligere enn vi tror, peker Lane på.

Språk for samarbeid

På Balkan har det gjennom de siste hundre årene ikke vært uvanlig for både utdannede og lekfolk å snakke flere språk, ikke fordi de var spesielt opptatt av språk, men fordi det var nødvendig. Familier kunne ofte sende bort barn, eller bytte dem bort, og som en følge ble barna flerspråklige. Slike tradisjoner har ikke funnet sted i Norden, men Lane peker på at vi likevel har hatt systemer hvor flerspråklighet har vært en nødvendighet.

– Noe jeg ikke visste om før var verdde-tradisjonen samene hadde, hvor to familier byttet tjenester med hverandre. Det var vanlig før at man hadde tette bånd, og en del av de tingene vi gjorde ligner på tradisjoner fra det gamle Østerrike-Ungarn. Folk hadde et behov for hverandre, sier Lane.

Verddevuohta er et samisk ord brukt for å beskrive en tradisjon av samarbeid mellom reindriftsfamilier og fastboende familier ved kysten. Begrepet er også brukt i kvenske samfunn, da de også ofte samarbeidet med noen i reindrifta.

– Et sånt system kunne ikke fungere hvis man ikke var flerspråklig.

Les mer om verdde-systemet her: «Venner, ikke fiender»

Døråpneren

Selv om ikke slike ordninger er i live i dag, ber Lane oss huske at flerspråklighet kan komme med flere fordeler og skape muligheter.

– Vi er ikke like avhengig av tjenester som før, vi har jo en helt annen økonomi. Men hvis vi tenker litt utover landegrensene våre, at vi er et flerspråklig felleskap, så kan kunnskap om kultur og språk bli en verdifull ressurs.

Det er kanskje en ressurs de fleste ikke tenker over da de kanskje ikke ser det behovet for seg selv i sitt liv.

– Er du i Bugøynes og skal selge laks i Nord-Finland, så har du et fortrinn hvis du snakker finsk. Det er også en stor fordel å kunne samisk. Hvis noen av de du skal forhandle med kan nordsamisk eller finsk kan du få en inngangsport nasjonalspråket ikke vil gi deg, minner hun om.

– Veien videre er å tenke på språk som døråpneren til våre naboland.

Utfordrende å endre vaner

Lane har tidligere i Ruijan Kaiku fortalt om sitt kvenske opphav fra Bugøynes, sammen med sin mor Randi Persen. Hjemme lærte ikke Pia det Bugøynes-finske språket, men fikk likevel med seg mye av språket gjennom oppveksten i den lille bygda.

Hun har nå i voksen alder lært seg å snakke kvensk, og det kom med noen overraskelser. Det viste seg å ikke være så lett å snakke finsk og kvensk til de hun kjente og visste kunne språket.

– Det er enklere for meg å snakke kvensk med noen jeg ikke kjenner, fordi vi ikke har noen vaner med å bruke et bestemt språk. Med folk jeg kjenner er det vanskelig å bryte vanen med å snakke på norsk, forklarer hun.

Samtidig oppdaget hun at forståelsen for andre språk kom lettere.

– Etter å ha studert lingvistikk og etter at jeg selv begynte å snakke kvensk har det overasket meg hvor mye samisk jeg faktisk forstår. Jeg vokste jo opp i et trespråklig hjem, og hørte både kvensk og samisk som jo også er nært beslektet. Hvis man kan et av språkene er det ikke så vanskelig å forstå det andre med øving. Grammatikk og kjerneordforrådet ligner overaskende mye.

Selv oppdaget hun dette på en akademisk workshop i Kautokeino.

– Der oppdaget jeg hvor mye jeg faktisk forstår. Kanskje det var sånn flerspråkligheten i nord var før, undrer hun.