Statsbudsjettet 2018: Et lite lyspunkt, men fortsatt mangler vi mye

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto (NKF – RK) uttalelse om regjeringens forslag til statsbudsjett:

Så er regjeringens statsbudsjett for 2018 lagt fram, og noen jubler mens andre feller tårer. Fra kvensk hold er det et pluss blant mange skuffelser. Og de nasjonale minoritetene må streve videre uten midler til å kunne ivareta sine folk.

Leder for Norske Kveners Forbund Hilja Huru løfter frem at en pott har fått økning.

– Prosentvis er det en stor økning i potten til kvensk språk og kultur, men når vi vet at en eneste kvensk barnehageavdeling koster ca 2,5 millioner, så strekker ikke en økning på 2,1 millioner til for å dekke behovet for tiltak for kvensk språk. Vi håper uansett at vi kan videreføre noen av de prosjektene vi mener er viktigst å satse på. Imidlertid har det kvenske samfunnet ingen innflytelse på hvordan disse midlene fordeles, så vi håper bare på at departementet velger å prioritere slik vi ville ha prioritert, sier hun.

Men det er også tydelig skuffelse fra kvensk hold.

– Det er skuffende at for eksempel ikke Kvensk Institutt fikk noen økning. Instituttet er en nav for kvenske språkaktiviteter i hele landet og vi er avhengige av at de kan videreføre og styrke sitt arbeid. Videre er det skuffende at det ser ut som den kvenske avisa Ruijan Kaiku går inn i nok et år som månedsavis. Det er snart 10 år siden Stortinget vedtok at avisa skal bli ukesavis, sier Huru.

Det er altså stortingsmelding nr 35 (2007–2008) Mål og Meining og Europarådets klare anbefalinger om satsing på kvensk media som igjen ignoreres av regjeringen.

De nasjonale minoritetene knebles

Ikke bare er det bekymring for mangel på mulighet til innvirkning på prioriteringer av tiltak for språk: Statsbudsjettet bekrefter nok en gang at en gruppe har blitt glemt i demokratiutviklingen. Det gjelder de nasjonale minoritetene i Norge; kvener, skogfinner, jøder, rom og romani/taterne. Disse representeres av et titalls organisasjoner, som forsøker å ivareta sine respektive folks interesser når det gjelder bl.a. språk, kultur og historie. Felles for gruppene er at de har gjennomlevd hard assimileringspolitikk fra myndighetene, i form av fornorskning og inngrep i og undertrykking av kultur og levemåte, og det er mange tilfeller på direkte overgrep. Organisasjonene har derfor en stor oppgave med å støtte sine folk, og Norge har påtatt seg å sikre disse gruppenes interesser gjennom bl.a. Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

I forslaget til statsbudsjettet er totalrammen for støtte til organisasjonene økt fra 7 199 000 i 2017 til 7 293 000.  Det er vel i beste fall en justering i henhold til prognosene for inflasjonen. For denne summen skal drøyt titalls organisasjoner møte forventningene til sine egne folkegrupper, og fra offentlige myndigheter og befolkningen for øvrig.

Generalsekretær Ivar Johnsen i Norske Kveners Forbund gir en oversikt over hva organisasjonene har av oppgaver:

– Dette er først og fremst medlemsservice til egne medlemmer, dette er viktig i seg selv, og siden støtte fra staten avhenger av medlemstall må det prioriteres. Dette er både tid- og ressurskrevende. Organisasjonene er minoritetenes høringsinstanser for norske myndigheter, internasjonale myndigheter, regionale og lokale myndigheter, i forbindelse med alt fra barnehage, skole, barnevern, arealinngrep, i prosesser rundt kulturminner og museumsarbeid, språk, kultur og så videre, sier Johnsen.

Johnsen fremhever også arbeid opp mot Europarådet og FN.

– Det nødvendig å sette seg inn i store og komplekse rapporter og saksområder, noe som selvsagt er ressurskrevende, sier han.

Johnsen sier videre det er både viktig og en forventning om å kunne representere og fremme og informere om sine folk i media, i skolen og ellers. Rapportering til offentlige myndigheter for aktivitet og bruk av midler er pålagt, sammen med godkjenning av regnskap og revisjon – som også skal omfatte kontroll av medlemstall tar en betydelig del av disse midlene. Midlene til de nasjonale minoritetene skal også dekke utgifter i forbindelse med reise til møter i regi av myndighetene og underliggende organer.

– Ofte må flere av minoritetene må trå til selv for å drive språktiltak der offentlige myndigheter ikke tar oppgaven.  Det samme gjelder tiltak for å bevare og utvikle kulturen. Ikke minst må vi prioritere våre folk og må kunne hjelpe når enkeltmenneskets rettigheter krenkes eller våre medlemmer utsettes for diskriminering, avslutter Johnsen.

Det er et regnestykke som ikke kan gå opp og man trenger ikke være matematiker for å se at drøy 7 millioner delt på antall organisasjoner ikke gir mye til hver. Organisasjonene drives i all hovedsak som en dugnadsaktivitet, men det finnes en grense for hvor mye innsats alle ressurspersonene kan legge ned ved siden av vanlig arbeid. Vårt arbeid er omfattende og viktig, og vi, kvenene, romani/taterne, skogfinnene, rom og jødene, må kunne få gjøre vår jobb på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Det blir derfor et demokratisk problem, når vi ikke settes i stand til å være talerør for våre folk. En betydelig økning av denne potten er derfor nødvendig dersom man skal inkludere alle i vårt demokrati, også de gruppene som har lidd under fornorsking og undertrykking i Norge, og det er vel i alles interesse?