Sysihautakuru befares, 26. september 2018:. Vi ser Marit Reiersen fra fylkeskommunen, dyktig veiviser Håkon Johansen, den lydige hunden Rex, Cathrine Skredderstuen Rolland og Ståle A. Bergås fra Riksantikvaren. (Foto: Arvid Petterson)
«Det har stor betydning å ta godt vare på navnene.» Artikkel av Arvid Petterson fra Palo/Brennelv i Porsanger.
I Johan Falkbergets roman (1940), An-Magritt, kan du lese om hennes arbeid med å produsere trekull til Røros-gruvenes smelteovner på 1600-tallet. Kunnskapen om hvordan man laget miler for trekull ble borte, etter at man fikk Svalbard-kull, eller koks, for å få jernet rødglødene i smiene i våre bygder.
Under arbeidet med å skape et stianlegg i Palo/Brennelv og Sokkuvuono/Østerbotn var kunnskap om bruk av naturen et viktig tema. Stedsnavn som bare de eldste i bygda kjente til, dukket opp, navn som ikke var nedtegnet tidligere. Ett av navnene er Sysihautajärvi i Brennelvdalen og et annet Sysihautakuru i Østerbotn.
Første ledd i navnet uttales som /susi/ på norsk, og det betyr trekull. På de to stedene har man brent trekull. Vi visste på forhånd at ei tjæremile blir kalt tervahauta på kvensk/finsk. Terva er tjære, hauta er egentlig grav, men brukes her for ordet mile. Sysihautajärvi betyr derfor Trekullmilevann, og – kuru betyr dal.
I en samtale med Olav Beddari (1928 – 2014) sa han at han ikke kjente til ordet sysi og at det betyr trekull. Han sa at det i Pasvikdalen finnes flere navn forbundet med ordet ulv, skrevet susi på kvensk/finsk (uttales sosi). Han mente at det er stor sannsynlighet for at man har misforstått. Navnene kan neppe spores tilbake til groper for ulvefangst. Det er mer sannsynlig at smedene i dalen hadde behov for trekull, og at de brente den der det fantes råstoffer og terrenget var passende for produksjonen. Det er mulig at en (norskspråklig) som først har skrevet ned navn, har oppfattet kvensk /y/ som norsk /u/.
Flere steder kan man finne ruiner etter tjæreproduksjon, ei grope i terrenget med ei tydelig grøft der tjæra rant ut av mila. Ved trekull-produksjon kan man bruke ei grope, men mila kan også legges på flatmark. Den har selvfølgelig ikke ei renne ut, slik tjæremila har.
Å brenne tjære og trekull er en gammel tradisjon, og kunnskaper om arbeidet, og bruk av ferdige produkt, er viktig for å forstå vår kulturhistoriske bakgrunn. Det er derfor av stor betydning at navnene tas vare på, eller, for å si det på en tradisjonell måte: At det ble smidd, mens jernet ennå var varmt.
