– Stengselsfisket fortjener å holdes i hevd

Øyvind Lindbäck: – Hvordan i alle dager kunne myndighetene frarøve folket en så viktig del av inntekten, uten å gi noe tilbake? (Foto: Arne Hauge)

 

Ved å gi lokalbefolkningen disp for noen få lakser årlig, kunne man bevart kulturen. Synliggjort for nye generasjoner hva folk i lakselvdalen levde av før i tiden, sier elveekspert Øyvind Lindbäck.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I Patosuanto i august i år ble laksefiske med stengsel demonstrert for besøkende på Lemmijokilaisets årlige elvebåttreff. Med tilårskomment og lånt utstyr hadde de fiske-disp ett døgn omtrent, før i tiden var stengsel en årviss syssel, et være eller ikke være for folket langs elva.

– Her i Lakselv kom det et garn- og stengselsforbud i 1978. Det var siste gang at stengsel ble offisielt brukt, sier Øyvind Lindbäck, det var han og broren Dagfinn som bygde stengselet til arrangementet.

– Hvordan rammet forbudet folk i lakselvdalen?

Et sterkt inngrep

– Veldig hardt. De som drev med dette var mer eller mindre i sjokktilstand. De mistet en del av levebrødet, sier Lindbäck. Og sier at ikke bare inntekten til folk, men også næringsgrunnlaget for bosetting, ble borte. Hans far var blant dem som mistet sitt økonomiske og kulturelle fotfeste, faktisk rammet det alle i dalen, sier han.

– Mange hadde ikke annet å leve av, enn jordbruk og laksefiske. Og når du tar vekk næringene, forsvinner også mye av kulturen, og språket. Det var et sterkt inngrep, så hvordan i alle dager kunne myndighetene frarøve folket en så viktig del av inntekten, uten å gi noe tilbake?

– Det kjennes ennå trasig at det forsvant?

Lure laksen

– Ja. Det var en del av levebrødet til folk og en viktig kultur som brått ble revet bort fra lokalbefolkningen. Det gjorde sterkt inntrykk på folk.

Et stengsel lages, enkelt sagt, ved å dunke ned påler i elva hvor man ytterst legger ned ris så det blir «et steng og ei stilla bak.» Innover lager man et mellomgjerde og videre stengsel, der hensikten er å styre fisken mot garnet innerst. Det er vanskelig å sette garn på tvers av strømmen, derfor må fisken lures til å gå vinkelrett inn et garn som av hensyn til naturloven ønsker å henge i strømretning. Aller tyngst, bekrefter laksefiskeren, er det å banke ned pålene i grov elvebunn. Et lite stengsel tar en god dag å bygge, og kjennes fælt i skuldrene, særlig for en kar som Lindbäck som har vært snekker av yrke.

Den fine kulturen

Da Ruijan forlot Patosuanto, var ennå ingen blanking gått på limpinnen. Men vi så sorten vise seg i kulpen, både smålaks og storlaks. Lindbäck er leder i bygdelaget og med i styret for Lakselva grunneierlag, og mener det er nok fisk til å holde stengselsfisket i hevd. Ta ut noen få lakser årlig for å vise hvordan livet var før i tiden i elvene våre. Vise fram den fine kulturen som var i dalen, sånn at de unge får tilknytning bakover i tid. Altså ikke for pengens del, men for kulturens. Årsaken til lakse-kollapsen, sier Lindbäck og mange med ham, er i havet.

– Et stengsel er ikke noe stort inngrep, når man ser hva laksefiskerne i fjorden tar. Enkelte, selv folk som ikke har det som næring, tar opptil to, tre hundre laks i sesongen, viser han til.

– Jeg bruker å si at hvis du tar reindrifta vekk fra reindriftsutøverne, så er det ingen reindriftskultur igjen. Det var det vi opplevde når den gamle stengselsmetoden ble frarøvet folk, sier Lindbäck, med klar statlig adresse om å hjelpe lokalbefolkning i jobben med å ta vare på viktig kvensk kulturarv.