Stortrivdes som elever ved gamle Sappen skole

– Vi hjalp hverandre med lekser og etterpå fikk vi leke fritt både inne og ute. Maten ved skolen var også god, trolig bedre enn det mange unger har i dag, samstemmer reisadølingene Solbjørg Skjønsfjell og Ragnhild Rognmo (til høyre). Her har elevene satt seg ved ingen ringere enn bestyrerinnens romvindu. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Verken Ragnhild eller Solbjørg led noen overlast ved Sappen internatskole i Reisadalen. – Så langt der i fra. Vi hadde det tvert i mot veldig fint, sier de to tidligere elevene ved denne fornorskningens høyborg.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Oss utenforstående merket «minnenes positive aura» da to tidligere elever i høst besøkte sin fordums internatskole i Reisadalen. Anledningen var en fredningsmarkering med mye storfint folk både lokalt fra og sørfra.

– Dette var mitt andre hjem, sier Ragnhild Rognmo om gamle Sappen skole, vakkert beliggende oppe i Reisadalen i Nord-Troms. Ragnhild var 7 år gammel da hun begynte som elev ved Sappen skole. Det var i 1948, og hun gikk der til 1955. Pendlet gjorde hun, mellom hjemmet og skoleinternatet, fjorten dager hvert sted (de store og små barna – småskolen og storskolen – vekslet på å være på skolen og hjemme.) Sappen skole hadde ei husmor og 2 hushjelper og læreren som også var bestyrer. Eller bestyrerinne.

Men få voksne på mange unger avkrevde praktiske løsninger i form av små, men hjelpsomme hender.

– Vi ungene var flinke til å passe på hverandre, hjelpe hverandre med lekser og forskjellig. Ungene kom jo som regel fra store familier, og var godt vant hjemmefra med å hjelpe til, sier Ragnhild, som altså beskriver en fin hverdag selv om skolen var fornorskningens høyborg.

Ei av Ragnhilds skolevenninner var Solbjørg Skjønsfjell. Hun begynte ved Sappen skole i 1949, gikk hele barneskolen der til hun var ferdig våren 1955, fulgt av framhaldsskolen i Sørkjosen og konfirmasjon i 1957.

– Jeg var her og besøkte skolen i vår også. Mimret om gamle dager, sier Solbjørg, som vokste opp 16 kilometer fra skolen. I lengste laget å gå eller sykle, så internatskole med fjortendagers-pendling ble løsningen.

– Jeg trivdes veldig godt. Vi hadde klare regler og normer å følge, med god mat og fine forhold. Jeg hadde ingen problemer med å gå her på skolen, sier Solbjørg, som i det utsagnet får støtte fra sin tidligere skolekamerat.

– Jeg hadde det også veldig fint, sier Ragnhild, med den reservasjon at hun fra naturens side er en positiv person som ser lyst på livet. Så at hun stortrivdes kunne jo også ha noe med det å gjøre.

– Den store stygge fornorskningen da, merket dere den?

– Vi ungene tenkte ikke på det. Vi visste ikke noe annet, samstemmer Ragnhild og Solbjørg, som begge har sine forfedre fra Tornedalen. I tilfellet Ragnhild kom hennes tippoldefar til Reisa rundt midten av 1880-tallet, og bosatte seg på Tørfoss kvengård. Det samme gjorde oldefaren og bestefaren hennes.

– Hjemme snakket vi søsknene norsk, mamma og pappa snakket finsk. Kom det naboer på besøk, så gikk det på finsk. Men vi ungene lærte det ikke. Det virket som om de ikke ville lære oss det, det var et litt hemmelig språk, sier Ragnhild.

Gjennom skoleløpet hadde de to skolevennene fag som norsk og regning, kristendom, historie og geografi, og de siste årene husstell og håndarbeid. Ettermiddagene gikk med til lekser og lek. Mye lek.

– Vi lekte som vi ville og hadde det fritt. Gikk på ski om vinteren og kunne leke uten at voksne passet på oss, sier de.

Aktive unger trenger næring, og kostholdet, sier de, var meget bra. Ragnhild mener det mye mulig var bedre enn i dag.

– Ja, jeg tror faktisk at maten vi fikk servert var bedre enn det mange unger har i dag. Regelmessige måltider med kortreist mat fra nære gårder. Melk og kjøtt, og potet som også ble dyrket lokalt. Ingen kunstgjødsel ble brukt, og hver dag fikk vi tran og ei gulrot og et stykke kålrot.

– Gode minner. Men tenk denne trappa, her fór unger og voksne opp og ned hele dagen. Rart ingen slo seg fordervet, var damene enige om da delegasjonen knirket seg fra andre og ned en etasje.