«Festivalsjefen er kven» skrev Fædrelandsvennen allerede i 2005. Dette har Ruijan Kaiku nå ettergått, og det viser seg å stemme. (Kuva: Pål Vegard Eriksen) 

 

I «Sørlandets hovedstad» bor det angivelig opptil flere kvener. Ruijan Kaiku har vært hjemme hos én av dem.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Norges femte største by, Kristiansand, er ofte omtalt som «Sørlandets hovedstad.» Som kjent bor det kvener over hele landet i dag, så også her.

Det kan én av dem bekrefte: Svein Inge Ollikainen Olsen fra Kristiansand er nemlig kven selv, med røtter fra Yli-Ii, en tidligere kommune i landskapet Nord-Østerbotn i Finland, men som i dag er en del av Oulu.

Ruijan Kaiku har vært på hjemmebesøk hos Olsen, som i alle fall lokalt er kjent som grunnlegger av- og sjef for den årlige Protestfestivalen i sørlandsbyen. Festivalen har med jevne mellomrom hatt kvensk innhold på programmet.

Første var gang allerede i 2005 og den foreløpige siste gangen var i 2022.

Les også: «Hvorfor er noen minoriteter gjevere enn andre?»

I år er det jubileum for Protestfestivalen, som skal avholdes for 25. gang.

Fikk en øyeåpner

Olsen visste ikke noe om kvenene eller om sine kvenske aner, før han i 2004 begynte å skrive slektsbok.

– Da festivalen hadde kvensk innhold i 2005, det samme året som kvensk ble anerkjent som et eget språk i Norge, hadde jeg akkurat funnet ut at jeg selv var kven, sier han.

– Jeg spurte min kollega, som heller aldri hadde hørt om kvener, om vi skulle ta det temaet, og det endte med at vi tok sjansen.

Til deres store overraskelse var temaet så fengende at det ble stinn brakke:

– Det ble smekkfullt. Høy temperatur ble det også, sier Olsen, og fortsetter:

– Vi visste jo heller ikke at det var mange kvener og samer bosatt på Sørlandet. Noen kom i disputt med hverandre. Redaktøren i Finnmarken og Terje Aronsen var her nede, minnes han.

– Det hele var veldig interessant og ble en øyeåpner for meg personlig, sier festivalsjefen.


I et kvart århundre har Christiansand Protestfestival holdt kokten, med Svein Inge Ollikainen Olsen i førersetet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Opptatt av minoriteter

Etter den kvenske festivalsuksessen ble det oppslag i Fædrelandsvennen, med tittelen «Festivalsjefen er kven.»

– Fikk du noen respons på disse tingene fra lokalbefolkninga?

– Ikke så mye, det var få som visste hva kvener var den gangen. Nå er det atskillig flere, sier Olsen.

På spørsmål om vi kan vente oss mer kvensk innhold også i framtiden, svarer han slik:

– Det blir det helt sikkert. Det er jo noe jeg har tatt tak i og er interessert i. Minoriteter har vært tema som vi har hatt inne med jevne mellomrom.

– Vi har også hatt om romanifolket, og i år skal vi ha om jødene, som også er en nasjonal minoritet i Norge, minner han om.

– Så ingen kan beskylde festivalsjefen for å ha det kvenske med, bare fordi han selv er kven?

– Nei, ler Olsen, som for anledningen har kledd seg i en selvdesignet blå t-skjorte, med trykk av kvenrosa i fargene fra Kvääniflaku, og teksten «mie olen kvääni» (jeg er kven).

Kler seg kvensk

Olsen har laget et tjuetalls slike t-skjorter, og utover et par som han beholdt selv, har han solgt resten.

– De forsvant på et øyeblikk, sier han.

Han forteller at det kvenske interesserer han veldig.

– Det er røttene. Så jeg prøver å vise det fram, sier han.

– Tanta mi sendte meg dette kvenbeltet, som jeg går med hver eneste dag.

Han viser fram beltet, som har et beltespenne i sølv med en mann som ror i en paaski. Høyst trolig ror han på Raisinjoki (Reisaelva), ettersom det markante Nordreisa-fjellet Iso-Anikka (Storsteet) er i bakgrunnen.

Olsen sier at han følger med på den revitaliseringen som pågår, og at det hadde vært gøy med et kvensk lokallag på sørlandet også.

– Da kunne man blitt kjent med det kvenske og treffe andre med kvensk bakgrunn.

– Men jeg kjenner ikke andre kvener her nede, selv om jeg vet at de er her, sier han.

«Jævla kvener»

Det at han ikke hatt hørt noe om kvenene og spesielt sin egen bakgrunn før i 2004 forundrer ham,

– Jeg har stusset over at faren min og hans søsken aldri fortalte noe.

– Første gang jeg snakket med noen om denne fortielsen var med onkelen min i Drammen i fjor sommer. Han kunne fortelle at da de var barn ble de kalt for «jævla kvener.» Da falt på en måte brikkene litt på plass, da skjønte jeg hvorfor ingen snakket om det, sier Olsen.

Det er også en av grunnene til at han har sørget for at hans egne barn er velinformert.

– De har fått høre mange ganger at de er kvener, så de vet det, men de er tenåringer og ikke så opptatt av slike ting. Men jeg håper de også vil ta det med videre etter hvert, sier han.

Han er også blitt fortalt at bestefaren hadde vært i Haaparanta for å finne slekta.

– Da hadde kirka brent, antakelig rett før det, slik at han måtte snu. Hvorfor han var i Haaparanta vet jeg ikke, det kan hende han var litt på villspor, sier Olsen, som selv planlegger en lignende tur:

– Jeg har enda ikke vært i Oulu, og har veldig lyst å dra innom arkivet der for å se om jeg kan finne slekt, sier han.

Noen har han allerede funnet ved hjelp av sosiale medier, og holder kontakten på den måten.

– De bor i Rovaniemi-området, sier han.

– Det er en viss sjanse for at jeg er litt i slekt med Bjørn Wirkola, som kom fra samme område som mine forfedre, sier Olsen videre.

– Et gudsforlatt sted, med fryktelig mye mygg.

Presset kommunen

Olsen forteller at han gjennom de siste årene har forsøkt å få Kristiansand kommune til å innføre årlig flagging på Kvenfolkets dag, men at han ikke bare har møtt velvilje.

– De flagger jo på Samefolkets dag og andre dager. Men det har gått treigt med Kvenfolket dag, forteller han.


I Kristiansand er det vårlige tilstander allerede på denne årstiden. Men «den kvenske våren» har ikke hatt like hastverk på denne kanten av landet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

I kjent kvensk ånd ga han imidlertid ikke opp med det første.

– I fjor skrev jeg en kronikk i lokalavisa om det. Og et brev til kommunen, men uten å få noe svar. Jeg purret og fikk til slutt tilbakemelding om at de ikke kom til å få det til nå.

Men Olsen ga seg ikke, og kontret med at kommunen hadde vært veldig raske med å få opp Pride-flagget. Og det hjalp:

– Da kom det raskt svar om at kvenflagget kom til å bli heist, og det ble det, sier han.

Les også: Det skal flagges i «Sørlandets hovedstad»

– Da var det plutselig ikke så vanskelig likevel, ler olsen, som regner med at det vil flagges årlig.

– Det er stas. Vi måtte ned og se på flagget ved rådhuset den 16. mars i fjor.

Ukjente kvenfestivaler

Som nevnt er Olsen festivalmann, og har styrt med Protestfestivalen helt siden år 2000. Han innrømmer imidlertid at han ikke har kjennskap til de kvenske festivalene i nord.

– Jeg kjenner ikke til de, men i 2004 da jeg for første gang jeg var i Yli-Ii, stoppet vi et sted på veien og overnattet i telt. Tilfeldigvis var det en festival der som heter Riddu Riđđu. Det var spesielt, og annerledes enn noe annet her nede, sier han.

Journalisten nevner Paaskiviikko, Kväänifestivaali, Kipparinfestivaali og Kallijoen ääni/Lyden av Skallelv.

– Så det finnes altså egne kvenfestivaler? Det er ganske godt gjort, sier han, og legger til:

– Det er godt gjort å lage flere festivaler rundt det, med tanke på at så mye av det kvenske er blitt borte, sier han.

Kan bli for tøft

Vi følger opp med å spørre om han tror at kvensk språk og kultur kan reddes.

– Jeg håper det, og at den oppmerksomheten det har fått i senere tid ikke har kommet altfor sent, sier Olsen.

Han er imidlertid litt i tvil når det gjelder det truede minoritetsspråket.

– Det spørs vel om språket kan reddes, det tror jeg kan bli tøft, og det er veldig synd. Men kulturen, det kvenske, og selve minoriteten vil etablere seg på samme måte som samene, romani og andre, spår han.

– Har man først fått den statusen, så vil den være der og det vil feste seg.

Og historien er viktig, ifølge Olsen:

– Det er viktig å ta vare på historien. Røtter og identitet er viktig og spesielt ettersom det har vært så ukjent tidligere. Det gjør det bare ekstra viktig og kanskje spesielt for oss som har funnet ut av dette først voksen alder, og som ikke har levd i det og hatt det som en del av seg, sier han.

Skrev slektsbok

Som nevnt har Olsen skrevet en slektsbok, som angivelig «halve» slekta skal være i besittelse av.

– Her har jeg hele historien, sier han, og drar fram det håndfaste beviset.


Svein Inge Ollikainen Olsen med slektsboken i hende.  (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Det er fra vi dro opp der i 2004, sier han.

– Det regnet helt forferdelig da vi var der igjen i fjor sommer. Sidene har fått litt preg av det, ler Olsen.

Han forteller at Yli-Ii, som grenser til Haukipudas, er mer eller mindre fraflyttet, og at folk har flyttet fram og tilbake mellom stedene.

–De fleste var født i Haukipudas, sier han.

Han peker på et bilde i boka av en liten koie, der forfedrene skal ha bodd.

– De var så fattige at de ikke eide verken stedet eller huset, de bodde i en hytte hos dem de jobbet for. De var lutfattige, forklarer han.

Han blar videre.

– Yngste sønnen min er oppkalt etter tippoldefaren min, Matti Juhani. Min sønn heter Matti Johannes.

– Oldefaren min het Anders, fortsetter Olsen, og peker på et annet bilde.

– Eller Antti på finsk. Men det kan man jo ikke kalle noen i Norge uten å bli mobbet, ler Protest-sjefen.

I forbindelse med bokarbeidet i 2004 snakket Olsen med en av onklene sine, som allerede var litt oppe i åra, og som hadde med seg historien om Ollikainen, mannen som mellomnavnet til Svein Inge Ollikainen Olsen er hentet fra.

– Ollikainen døde i 1918, så onkel var født nokså nærme ham i tid og hadde fått med seg fortellingene om ham. Han fortalte til meg at Ollikainen var en stor kar, som kunne bære svære parafinfat, og ta båten på land uten hjelp der ved Lopphavet hvor de bodde.

Olsen viser også et bilde av en kirkegård han var innom i jakten på røttene og i forbindelse med bokarbeidet.

– Den ligger ved en vakker kirke i Haukipudas. Jeg antar at mange av slektningene mine ble begravet her, men da vi besøkte stedet i fjor var alt av gravstøtter gamle og uleselige.

Han peker på nok et bilde.

– Disse folkene bodde på den gården der slekta mi kom fra. Han som var kapellan, som vi ser her, snakka bare finsk og dårlig engelsk, så det var litt vanskelig. Til tross for det gjorde han en fin jobb for oss, sier Olsen.

Finsk kone

Olsens kone, Ulrika Backas-Olsen, er fra Finland, og journalisten klarer ikke å dy seg:

– Er det tilfeldig, for eksempel med tanke på din bakgrunn?

– Ja, det er faktisk det, men det er egentlig litt utrolig, sier han, og fortsetter:

– Siden jeg var ungdom har jeg likt det svenske språket. Etter hvert kom kunnskapen om mine finske røtter. Og så finner jeg ei som er finsk, men som snakker svensk. Det kan jo ikke bli bedre.


Slektshistorien og de kvenske anene har han satt mellom to permer. Det skulle ikke ties om lengre. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Han sier at de besøker Finland minst én gang i året.

– Da er vi i Vaasa-området. Jeg har latt meg fascinere av landet, og før jeg traff Ulricka visste jeg lite om Finland, utover finsk fjernsynsteater og Juha Mieto, som jeg var stor fan av. Men det var liksom det, og at finnene drakk mye, ler Olsen.