(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)
«Lille vænn», spurte mamma, vi spiste kvelds sammen og hun så meg stivne til da hun nevnte ordet vann. «Har du fått vannskrækk?»
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Nå stirret badevakten på oss begge, meg og min større venninne. Da stoppet hun meg og forklarte saklig at det fantes regler. Forbudt å springe på kanten, forbudt å drukne andre. Forbudt å… Straks badevakten så en annen vei, grep hun meg i hånden. Hopp, sa hun, så hoppet vi i det.
Jeg nådde straks bunnen, problemet var å nå lufta samtidig. Store-venninna mi trakk meg inn på det aller grunneste, hvor jeg med nesa over vannflata fikk klar instruks.
«Sånn hær», sa hun. «Så se da. Krål-krål.»
Jeg nikket at jeg skjønte, hostet enda mer, og fikk samtidig krafset tak i bassengkanten. Der knep jeg meg grundig fast. Men nå var teoriundervisningen tydeligvis ferdig, venninna mi tok til å hale og dra. Mente visst det var på tide med praksis. Jeg lagde sikkert kloremerker i bassengkanten før taket glapp. Med stivt blikk sprang jeg i motsatt retning av det hun dro, i sakte kino mens vannet steg. Hun dro og dro, til tærne mine lettet fra bunnen, da ble jeg svevende enkel å trekke med seg.
Her kan du lese den kvenske oversettelsen: Ui hengen eđestä
Her ute, med en kilometer ned til bassengbunnen og omringet av gale unger som hylte og sprutet og plasket, fant venninnen min tiden moden. Hun hadde en vanntett plan, nå skulle jeg tydeligvis demonstrere uassistert svømming av høy kvalitet. Rundt oss lagde ungeskokken bølger som tvang meg til å gispe og snappe etter luft, men det problemet tok venninnen min seg av. Uvisst hvorfor, hun trakk meg under.
«No må du svømme. Svøm førr livet. Krål-krål», var det siste jeg hørte henne si. Jeg minnes at mitt siste snapp inneholdt lite luft og mye vann.
Det var underlig, boblende stilt der nede. Tross mine fektende protester, min ivrige svømmeinstruktør holdt meg lenge under. Hun ville nok forsikre seg om at motivasjonen var på topp. Da lærte jeg mye svømme-viktig på en gang. For det første at klorvann smaker stygt og svir i øynene, for det andre at det er vrient å puste under vann. Jeg lærte også at det kommer store, morsomme bobler når man hoster og brekker seg. Så brøt jeg igjen vannflata, slo vilt rundt meg i gjensynsglede med lufta, før jeg til et informativt rop igjen ble trukket under.
«Krål-krål.»
Kun etter veldig langt om lenge slapp hun meg igjen opp.
Øvelse gjør mester, og selv om jeg neppe lærte å svømme der og da – verken «krål» eller «brøst» – så lærte jeg å trø vannet. Jeg kavet som en hund, med blikket stivt rettet mot grunna. Kom meg sakte, men sikkert av sted.
«Krål da væll!»
Ropte min venninne bak meg. Jeg sanset nok at hun kom plogende for å kleppe tak i meg, den oppblåste svømmeblæra av en pedagog der hun var. Men da, så det skingret over bassenget, ble hun avbrutt.
Av en skummel mann med hvit t-skjorte. Kula inni fløyta hans roterte med minst tusen omdreininger i sekundet. Min venninne ble blåst av, sikkert for sin vannvittig usportslige oppførsel.
«Ka du driv med?» tordnet det fra bassengkanten.
«Ka? Æ?» hørte jeg henne svare. «Æ lære bare ho Maureen å svømme væll. Se, ho får tell å allting», forsvarte hun seg.
Badevakten var lite overbevist, ei grundig lekse fløy forbi, den traff badehetta til min vesle forfølger. Hun måtte love å slutte å lære meg å svømme før jeg druknet.
Det var deilig å kjenne bunnen under tærne. Jeg klatret opp og pilte inn i garderoben. Hvor jeg straks, og i alle år etterpå, satte ekstra pris på å puste over vann i stedet for under vann. Uten å dusje kledde jeg på meg, stadig i all hast, og rømte fra garderoben og folkebadet og det hele. Dette skingrende og stygt plaskende, iskalde og klorstinkende monsteret. Jeg sprang rett hjem. Til ho mamma.
Som virket å mislike svømmeopplæringen jeg var blitt utsatt for. Pappa, derimot, han var fornøyd. Han mente pedagogikken var helt rett.
«Lille vænn», spurte mamma, vi spiste kvelds sammen og hun så meg stivne til da hun nevnte ordet vann. «Har du fått vannskrækk?»
Jeg ristet på hodet, stille med melkebart på overleppa.
«Så du vil lære å svømme alikavæll?» spurte mamma.
Jeg nikket.
«Venninna mi», sa jeg, «ho lærte mæ det.»
«Ka da?» spurte mamma. «Å svømme?»
Jeg ristet på hodet. Tørket melkebarten og sa.
«Ho lærte mæ kor dødsviktig det e at man kan det. Å svømme», la jeg til.
Jeg spiste av brødskiven med brunost og så mamma gruble.
«Mæn lov mæ en ting», sa hun.
«Så klart, mamma. Ka da førresten? »
«At du aildri mer får bruk førr det.»
Det lovet jeg. Et løfte jeg siden sørget for å holde. Jeg liker å svømme, men har til dags dato kun en gang i livet hatt virkelig behov for det. Druknende og seriøst. Nemlig den fredagen i folkebadet i Honningsvåg da jeg ble trukket under for å lære det.
Piirustus: Wilfred Hildonen
