Sigmund Sarre sa til Sannhetskommisjonen at han ikke kjente seg igjen i skremselshistoriene som presenteres om fornorskingen. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

Sigmund Sarre med klar melding til Sannhets- og forsoningskommisjonen.  

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Da Sigmund Sarre fra Norsk-Finsk foreninga i Porsanger holdt sitt innlegg under Sannhets- og forsoningskommisjonens åpne møte i Lakselv, var han klar på han ikke ønsket at kommisjonen skulle bygge opp under noe offerrolle for samene, kvenene og norskfinnene.

– Vi har merket oss framstillingen om at samer og kvener har hatt en felles skjebne og at sårene fra fortiden er dype og historien tung å bære for mange. Videre at det handler om skam, mangel på språk, psykisk helse, usynliggjøring og tabuer. Dette perspektivet er etter Norsk-Finsk forbunds oppfatning negativt, og underbygger offerrollen som vi tar avstand fra, sa Sarre under sitt innlegg.

– Vi er ikke enige i at disse gruppene har hatt en felles skjebne. Til det er historien for forskjellig, mente han.

Videre påpekte han Norsk-finsk foreninga ikke oppfatter menneskene som innvandret til Norge fra Finland som et eget folkeslag.

– Vi er selvfølgelig folk som folk flest, men vi oppfatter oss ikke som et eget folk i Norge, sa han.

Hadde ingen språkproblemer

Sarre er selv etterkommer etter finske oldeforeldre som bosatte seg i Pasvikdalen. Da Sigmund som seksåring flyttet til Porsanger, var Østerbotten, Lakselv og Lakselvdalen i stor grad finskspråklig.

– Det het finsk den gang. I senere tid har man funnet ut at man egentlig snakket kvensk, men for meg er språket finsk, sier han.

Sarre kan fortelle at da han begynte på skolen så hadde han ikke språkproblemer. Han snakket nemlig så godt norsk som man kan forvente av en syvåring. Selv om lekekameratene var kvensk- og finsktalende, så klarte han greit å kommunisere også med dem.

– Selv om jeg ikke snakket finsk selv, så forsto jeg hva de sa. Det var ikke et hemmelig språk, men det var bare blitt slik at jeg ikke praktiserte finsken selv. Jeg syntes det hørtes så rart ut når de finske ordene kom ut av munnen min, for da kjente jeg dem ikke igjen. Derfor har jeg ikke brukt språket så mye, røper han.

Ikke bare skrekkhistorier

Han forteller at da hans mor begynte på Strand skoleinternat i Pasvik som syvåring, kunne hun ikke norsk i det hele tatt.

– Det plaget henne en del, men velvillige lærere og internatbetjening tok godt vare på de små. Derfor kjenner jeg meg ikke igjen i skrekkhistorier fra internatskoler. Etter det hun har fortalt så har hun bare gode minner fra den tida, sier Sigmund.

Etter hvert lærte moren hans norsk videre til de yngre i søskenflokken.

– Det gikk som hånd i hanske og de klarte seg fint, sier han.