«Den första veckan grät jag.» Redaktörer Karin Lindfors & Asta Lumikero. (Faksimile forside)
Kirjoi • Bøker
Liisa Koivulehto
Selv om språket er det samme, blir finlandssvensker, som flytter til Sverige, ofte møtt med kunnskapsløshet og fordommer.
«Den första veckan grät jag…» er navnet på en publikasjon fra Migrationsinstitutet – «både kvinnohistoria och en del av Sveriges och Finlands historia.»
Vi har hørt og lest mange historier om finlendere som dro til Sverige etter krigen og særlig på 1960-tallet uten å kunne et eneste ord svensk.
Samtidig som de var svært velkomne til landet som arbeidskraft, ble de sett ned på og krenket. Svært mange flytta pga arbeidsledighet, dårlig økonomi og mangel av alternativer i hjemlandet, det vil si mer eller mindre på grunn av tvang.
Denne gangen har journalistene Karin Lindfors og Asta Lumikero intervjuet 14 finlandssvenske kvinner, som altså hadde svensk som morsmål, som flytta til Sverige mellom åra 1940 og 1984.
De finlandssvenske kvinnene hadde ofte mer individuelle flyttemotiv som nysgjerrighet og eventyrlyst. De følte seg friere til å flytte frem og tilbake. Og så hadde de flere karrieremuligheter i Sverige, fordi språkkrav i finsk som de møtte i Finland kunne føles uoverkommelige.
Vi får lese om hvordan de ble møtt i sitt nye hjemland, både i arbeidslivet og privat. At de hadde svensk som morsmål, måtte vel bety at de ble både bedre forstått og mottatt i Sverige, trodde de.
I følge Marjatta Norman og Arja Koskinen («Borte men også hjemme,» 1993) var eventyrlysten og frivillighet ofte motivet for finske kvinner som flyttet til Norge på 1960 til 1980-tallet. Språklig sett sto de – med bare skolesvensken som ballast – langt fra så godt stilt som sine finlandssvenske medsøstre. Derfor er det overraskende å lese at også de finlandssvenske kvinnene, som jo hadde svensk som morsmål, ble møtt som «främlingar» i Sverige, med fordommer og rare forestillinger.
Bare det at de kom fra Finland, gjorde at mange svensker plasserte dem i en bås, fokuserte på ulikhet og kom med alle mulige slengbemerkninger.
I tillegg til ettertanke, får leseren også mange latterstunder, for eksempel når utleieren Fru Nilsson som prata skånsk, tok i mot Monica i Malmö, hørte henne snakke, «himlade sig och sa: Ååååh, tänk att jag forstår finska så bra!» Eller når Heidi, som ønsket å bli pilot, los eller sjøkaptein, men fikk høre at hun var for tidlig ute, bestemte seg å søke til sykepleierskole. Familien ble sjokkert; «det är ju rena fattigdomen, sa pappa», men hun gjorde det likevel fordi «där sätter väl inte könet käppar i hjulen».
I Finland er finlandssvenskene en minoritet, men når de kommer til Sverige, blir de paradoksalt nok møtt som representanter av den finske majoriteten. Både tornedalsfinner og sverigefinner er nasjonale minoriteter i Sverige, og sverigefinlandssvenskene er i dag en minoritet i minoriteten. Mange er enige om at finlandssvenskene i Sverige også bør få status som nasjonal minoritetet.
«DEN FÖRSTA VECKAN GRÄT JAG….» Redaktörer Karin Lindfors & Asta Lumikero. Publikationer 22, Migrationsinstitutet 2018, 70 sider (www.migrationinstitute.fi) ISBN 978-952-7167-53-3 (tryckt/painettu). ISBN 978-952-7167-54-0 (eBook).
