Tello og tyskerten

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Selv om det var strengt forbudt med dyr, snek de familiehunden Tello med seg om bord.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Mamma var knapt tenåring da andre verdenskrig herjet som verst. Hun fortalte ofte om krigen, jeg tror det hjalp henne til å bearbeide vonde minner.

Særlig evakueringen hadde brent seg fast i minnene hennes. Den fæle tiden da hun og familien først måtte gjemme seg på hytta ved Østerelva, før de til stor dramatikk fikk beskjed om å pelle seg hjem og pakke. Omringet av soldater og skytevåpen ble folket tvunget om bord på skip som skulle sørover. Folket fra Magerøya ble skysset av sted i overfylte og ofte synkeferdige fiskebåter, eller frakteskuter og tyske marinefartøy. Sørover, det var alt de visste om hvor det nå bar her i livet.

Det var en påkjennende båttur ned norskekysten mens krigen ennå pågikk for fullt. Familiene lå i hver sine klynger på dørken under dekk, uten madrass og mykt høy å ligge på slik noen finnmarkinger var vant til, men på grov og stikkende halm. Familien Bjerkan var ekstra uheldig, de ble tvunget til å bo nært kroken hvor de døde ble stuet sammen.

Lær kvensk med den oversatte versjonen: Tello ja tyskäläinen

Stabelen av døde vokste raskt. Mamma fortalte at den nærmet seg tjuefem mennesker da ferden gikk mot slutten. Det fantes ingen ordentlige toaletter under dekk, alt de hadde var bøtter som måtte tømmes. De hadde heller ikke fritt leide opp på dekk for å trekke frisk luft. Sykdommer brøt ut, folk døde under de grufulle forholdene. Mamma så både fødsel og død på overfarten, og noen, sa hun, mistet forstanden. De ble gale av påkjenningen. Likevel, de overlevende holdt sammen og hjalp hverandre, mintes hun.

Det var stor sorg for alle å bli tvunget vekk fra Magerøya. I hui og hast måtte folk forlate hjemmene sine og de tingene de eide her i verden. Alle husene som etter hvert sto i brann. Familien Bjerkan hadde dessuten noe ekstra å bekymre seg over. En ulovlig sjel, småvokst og tillitsfull. Selv om det var strengt forbudt med dyr, snek de familiehunden Tello med seg om bord.

En kortbent schæfer som de tullet inn i tante Rutas kjæreste eiendel, kåpen hennes av fuskepels. Pelsen i kåpa var som pelsen til Tello, ja til og med fargene stemte. Kåpa ble bare enda mer fyldig, påkostet og luksuriøs når hunden gjemte seg inni den. Mamma sa at det var vrient å se hvor kåpa endte og han begynte.

I starten var noen medpassasjerer skeptisk til dette firbente Bjerkan-familiemedlemmet som var smuglet ombord. De var redd tyskerten skulle oppdage hunden. Dyr ble nemlig avlivet før evakueringen. Den brente jords taktikk skulle levne null og niks til russen, som i samme stund drev og kriget seg vestover gjennom Finnmark. Verken mennesker, husly eller mat. Ei heller husdyr som sauer og kyr, og ingen kjæledyr. Man kunne bli skutt for mindre, sa mamma, enn å smugle med seg en troskyldig Tello. Likevel, fortalte hun meg, under ombordstigning, overfart og ankomst, det var ingen som anga Tello til okkupasjonsmakten.

«Tello skjønte at han måtte være stille», minnes jeg mamma si. «Ga ikke fra seg så mye som et gledesbjeff når vi forta oss opp og ut på dekk så han fikk tisse.»

En gang under overfarten var det likevel en tyskert som så hunden. En ung soldat. Med børse over skuldra. Det hendte da Tello ble sluppet ned for sin snarlige tissetur, før han like kvikt skulle hoppe opp og gjemme seg inni tante Rutas kåpe. Soldaten kom gående i verst tenkelige øyeblikk, han oppdaget hva for en tissatrengt liten krabat som sto inntil skutesida med ene baklabben løftet.

Da forventet familien Bjerkan oppstandelse av uante dimensjoner, men ingenting skjedde. Unggutten gikk bare småplystrende videre. I forbifarten fikk familien Bjerkan et lite nikk. Kanskje, sa mamma, hadde soldaten hund hjemme i Tyskland? At han visste hvor mye Tello betød for oss?

Endelig kommet sør i landet og til havn, ble folk kommandert i land. Og da, idet Tello ble sluppet ned og han igjen fikk Moder jord under labbene, klarte han ikke å styre gjensynsgleden. Han sprang rundt seg selv, og han sprang rundt resten av familien Bjerkan. Med glade, høye bjeff. Det hørte tyskerten. Nå, etter alle disse sjømilene, oppdaget de endelig denne skipshunden.

Denne gangen gjorde soldatene alt etter boka. En skokk av dem kom springende bent mot familien Bjerkan. Nå bjeffet også soldatene, bare mye mindre positivt enn det Tello gjorde.

Først, sa mamma, trodde Tello at soldatene var en morsom lek. Med hopp og sprett og brennkvikke labber sprang han i slalåm rundt dem alle. En drøss uniformerte armer hogg etter ham, de ville ha kloa i dyret. Men han løp mellom bena på dem, og før de rakk å hive børsene til skuldra for å skyte, fikk Tello klar beskjed fra Bjerkan-familien.

«Gjøm dæ!» sa de.

Men det, sa mamma, var stikk i strid med hva Tello pleide å gjøre, når mamma eller noen andre i familien lekte med ham. Da var det Tellos jobb å finne familiemedlemmer, ikke gjemme seg for dem. Men, sa mamma, Tello forsto alvoret. Han stakk. Løp alt det smålabbene evnet, forlot kaia og forsvant innunder noen brakker. Eller var det hus, mamma var usikker, i det minste ble hunden som sunket i jorden. Soldatene ga snart opp jakten på det utkrøpne pelsdyret.

Historien fortsetter neste gang…