Tello og tyskerten, del 2

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Det var en brunpelset liten kar, på raske labber og med ører som flagret.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Etterpå ble familien Bjerkan og resten av folket nordfra skysset om bord i busser. Bussene la i vei, og først da viste Tello seg. Mamma fortalte at de så ham i eksosen og veistøvet bak bussen. Der var han, som troll fra eske, springende foran ørten soldater som gaulet og viftet med geværene sine. Nå, sa mamma, sprang han for livet. Han ville nå igjen den bussen som hadde slukt alle han kjente.

«Gjænnom bakvindue tell bussen så vi ham. Han sprang det han kuinne. Men det va så ailtførr langt, han ble bare en prikk i det fjerne. Så va han borte», fortalte mamma.

Bussturen gikk bratt oppover. En støvete og svingete vei med så mange bakker at det virket å aldri ta slutt. Så delte veien seg, her tok bussen til venstre, mintes mamma. De kjørte lenge før de endelig kom til huset hvor Bjerkan skulle bo, prøve å finne seg til rette mens aske og røyk ennå steg til værs fra ruinene etter deres eget hjem langt i nord. Mamma sa at de gråt hele bussturen. Hunden var på avveie hos en okkupasjonsmakt som krydde over alt, familien belaget seg på at Tello var tapt.

Lokalbefolkning hadde sett bussen som passerte. Og den vesle hunden som halset etter. Noen prøvde å fakke hunden, de skjønte han tilhørte noen som kom med båten fra Finnmark. De ønsket å levere ham tilbake til rette eier straks evakuerings-støvet la seg. Men Tello var for snar, han smatt unna og sprang videre. Han virket å ha en klar plan, sa folk.

Her er den kvenske oversettelsen: Tello ja tyskäläinen, osa 2

Også en lastebilsjåfør så hunden. Det var i krysset der veien delte seg. Der, fortalte han siden, gikk hunden att og fram med snuten i bakken. Lette visst både hit og dit, før han bestemte seg og sprang videre. I krysset der veien delte seg tok dyret til venstre. Jeg minnes godt hva mamma fortalte:

«Ætter bussturen sto æ og tante Ruta og dæm andre ute og fikk i oss frisk luft. Vi sørga, gjorde vi. Ætter all dein innstasen hele dein lange veien, og så aldri mer se han Tello igjæn. No som vi endelig va fræmme. Kan skjønne vi va lei oss. Vi sørga, gjor vi. Men dær. Plutselig me en gang…»

Plutselig med en gang. Mammas spesialuttrykk. For mens de sto der på gårdsplassen med tårer som rant over kinnene, oppdaget de noe. Noe i det fjerne, en liten prikk på den støvete landeveien. Prikken ble raskt større, og de forsto hvem det var.

Det var en brunpelset liten kar, på raske labber og med ører som flagret. Og, som det skulle vise seg, med ei tunge som hang som et slips. Så fikk han tydeligvis øye på familien sin, labbene fikk en siste energi. Da sprang familien Bjerkan ham i møte, og straks Tello igjen var i armene deres, kollapset han.

Tello ble båret i hus, tante Ruta og mamma og de andre stelte med ham til han kom seg. Først fuktet de snuten, etterpå fuktet de pelsen på resten av hodet og klemte kluten så ørlite vann dryppet inn i munnen hans. Tunga hans var dekket av sand og støv, men de vasket det bort. Forsiktig ga de hunden mer og mer vann. Da kom han seg, tok snart til å smålogre i armene deres.

Tello overlevde krigen og evakueringen og den senere hjemreisen til Honningsvåg. Han var en liten hund, men for oss ble han et stort symbol på mot og vilje til å trosse okkupasjonsmakten.

Han omkom ved et uhell. En av mammas brødre rygget over ham med lastebilen. Vanligvis pleide Tello å være med i førerhuset, men denne dagen da onkel ropte at det var klart for kjøretur, var det ingen hund som hoppet opp. Onkel satte lastebilen i revers og tenkte at hunden sikkert hadde ombestemt seg, og få sekunder senere var Tellos liv over.

Det var stor sorg da han døde. Etterpå har jeg tenkt at Tello levde et godt liv med Bjerkan-familien, så lenge det varte. Han fikk mye kjærlighet og omsorg, det krydde rundt ham av tobente som brydde seg. Mamma snakket støtt og stadig om hunden sin, så ofte at han liksom ble som levende også for meg. Det er han den dag i dag.

På mammas gravstein er det bilde av henne som ung med Tello i armene. Bildet er der fordi nettopp de to betød så mye for hverandre. De hadde noe felles. En hund gir kjærlighet uten å forlange noe tilbake. Min mamma ga også alltid kjærlighet uten å forlange noe tilbake.