Sanna Sarromaa har skrevet denne kronikken om undervisning i kvensk og finsk. (Foto: Privat)

 

Staten nektet i sin tid finske barn å snakke finsk på skolen. Nå skal staten betale tilbake ved at barn med finske tippoldeforeldre skal lære seg en utdatert finsk dialekt, skriver Sanna Sarromaa i denne kronikken.

 

Kvensk skal undervises i norske skoler. At kvensk er en dialekt, og at det ikke finnes lærere – knapt nok noe ordentlig skriftspråk, heller, virker å spille liten rolle. Et døende talemål skal reddes. Forskningsminister Iselin Nybø (V) drysset nettopp nye millioner over kvensk.

”Det er litt press, vi må lære det, ellers dør det ut”, sa en elev ved Lakselv barneskole da NRK Supernytt besøkte kvenskundervisningen på skolen i fjor. Det er litt av et press å legge på unge mennesker. Elever i Lakselv skal lære en døende dialekt, enda de kunne lært et ekte språk med læremidler, lærere, språkbrukere, skriftspråk, rettskriving og litteratur: nemlig, finsk.

I august ble jeg intervjuet for en lærerstilling i finsk i Troms. Rektoren spurte om jeg også kunne kvensk. Jeg svarte at jeg ikke anser kvensk som et språk og at innføringen av kvenskundervisning i norsk skole har vært en politisk motivert fiasko. Kvensk er en kultur og et talemål, men selve språket er finsk. Det er finsk som bør undervises.

Jeg fikk ikke jobben.

Aldri hørt om kvener eller kvensk? Kvener var finner som kom til Norge for noen hundreår siden, og kvensk er et ”språk” som høres ut som finsk, men med en del norske endelser og låneord. Kvensk er omtrent språket mine barn snakket da de var mindre og ennå ikke helt klarte å skille mellom sine to morsmål, finsk og norsk. De utviklet sin egen grammatikk og bøyde norske ord på finsk måte – og vice versa. Å høre på kvensk er som å høre på en gammel finne som har bodd i Norge mesteparten av sitt liv. Når hen glemmer hva noe heter på finsk, bruker hen det norske ordet og bøyer det kanskje på finsk måte. Da blir det en del morsomme ord som fylkeskommuuni, minoriteettikieli og norjalaistumisperiuudi.

Kvensk har imidlertid fått status som et minoritetsspråk i Norge. Det er opprettet et kvensk institutt som med en raus grunnbevilling fra kirke- og kulturdepartementet driver med såkalt språk- og kulturarbeid. Det sitter flere ansatte i Porsanger som har som oppgave å verne dialekten.

Språkrådet har også kastet seg på bølgen og applaudert styrking av kvensk. Fjorårets nestsiste Språknytt kom med et eget temanummer om kvensk. Direktøren i Språkrådet, Åse Wetås, hadde fått lederen sin oversatt til kvensk. For meg, som aldri har studert kvensk, men som kan finsk, er ikke noe av det vanskelig å forstå. Kvensk er som finsk, men med dårlig ortografi og med noen ekstra h-er her og der. De ekstra-h-ene hører også til nord-finske dialekter, som kvensk er én av.

Kvensk er nettopp en dialekt – eller et pidginspråk. Pidginspråk oppstår når to språk kolliderer.

Hadde kvensk enda fått være bare det, en dialekt, men nå har man altså begynt med kvensk lærerutdanning og innført kvensk som andrespråk i skolen på lik linje med finsk og samisk.

Det finnes ikke læreplaner i russenorsk heller, enda det ble brukt som pidgingspråk i 150 år i samme område som kvensk. Man underviser heller ikke i vågåmål eller trøndersk i skolen. Forskjellen på finsk og kvensk er omtrent som forskjellen på norsk og kebabnorsk ¬– uten at kebabnorsk er innført som andrespråk i skolen.

For det er det som er statusen til kvensk i norsk skole nå. Kvensk kan velges som andrespråk. Vi snakker altså ikke om et fremmedspråk, men om et språk barnet skal ha som hjemmespråk for å kunne velge det på skolen. Skolene er ikke forpliktet til å gi begynneropplæring i kvensk.

Det er bare at det neppe er noe barn i dette landet som i dag har kvensk som hjemmespråk. Det finnes eldre folk i Finnmark som fremdeles snakker dialekten, men ikke engang lærerne som snart skal undervise i kvensk har kvensk som morsmål. De begynte å lære seg kvensk på universitetet forrige høst. Det er tre studenter som nå videreutdanner seg i Alta. De startet med et grunnkurs. De har altså ikke hatt kvensk som hjemmespråk, slik som deres framtidige – men i stor grad imaginære – elever skal ha hatt. Mens disse tre nå utdanner seg, er studieplanen fortsatt under utvikling. Det vil si, man har innført en rett i skolen før man engang har en studieplan på universitetet eller ferdigutdannede kvensklærere. Staten må ha hatt det travelt.

Travelt er det hos Liisa Koivulehto også. Hun er journalist og mottok kvensk språkpris i fjor. ”Å utvikle et mediaspråk for et språk uten skriftspråk, har vært krevende”, sa hun – og understrekte dermed hele problematikken. Skriftspråket kan ikke være noe kvener tar fra levra mens de skriver. Skriftspråket burde være finsk.

Satsingen på kvensk har jo ikke sitt utspring i faglig tenkning. Lingvistisk sett er kvensk bare en dialekt. Styrkingen av kvensk handler om politikk. Etniske minoriteter, spesielt i nord, har lenge vært i medvind. Kvener ble i sin tid ofre for dårlig innvandringspolitikk. Staten prøver nå å gjøre gammel urett godt igjen. ”Wiedergutmachung” var politikken i Vest-Tyskland etter murens fall. Den samme politikken har man hatt i nordområdene i noen tiår. Fornorskingen betales litt kritikk- og hodeløst tilbake. Det pøses ut penger som et plaster på flere hundre år gamle sår. Siden staten i sin tid nektet finske barn å snakke finsk på skolen, skal staten nå finansiere at barn med finske tippoldeforeldre lærer seg en gammeldags finsk dialekt på skolen. Men hadde ikke disse barna hatt mye mer glede og nytte av å lære seg finsk, et ekte og levende språk med skriftlige tradisjoner og flere millioner språkbrukere? Kan man finsk, vil man utmerket godt forstå kvensk.

Kvensk må gjerne være en sterk identitet, en tilhørighet og en hel kultur, men som et eget språk og et eget fag er kvensk dårlig fundamentert og forhastet politikk. Det er finsk som er språket.

 

Denne kronikken av Sanna Sarromaa ble først publisert i Nordnorsk debatt (18. januar 2020).