Liisa Koivulehto og Tore Figenschau tror trøkket fra Ruijan Kaiku kan ha fungert som en viktig pådriver i språksaken. I en periode purret de månedlig på departementet. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN
– Jeg tror nok trøkket fra Ruijan Kaiku kan ha fungert som en pådriver i språksaken, sier Tore Figenschau.
Det var tilfeldigheter som førte til at Tore Figenschau kom inn i Ruijan Kaiku. Han satt i bilen sin på vei hjem etter å ha sagt opp jobben sin på dagen som redaktør i Framtid i Nord, da han hørte et intervju med Liisa på radioen. Der fortalte hun at hun hadde planer om å starte opp en ny avis, og at hun trengte folk. Han syntes prosjektet hørtes veldig spennende ut, og tok straks kontakt med den engasjerte finske dama.
– Det endte med at jeg ble tilsatt, og var der i 11 år, ler han.
Lange arbeidsdager
Figenschau jobbet som typograf, og skrev i tillegg saker for avisa.
Fram til han i 1997 fikk ISDN i Signaldalen, jobbet han i Tromsø hver gang deadline nærmet seg. Da han kunne sende avissidene digitalt, valgte han å ha hjemmekontor.
– Det at vi endelig kunne sende avissider digitalt var en drøm! Det tar jeg æren for, smiler han.
For Liisa var en stor trygghet å ha Tore som hadde mye teknisk erfaring.
– Tore kunne liksom fikse alt! sier hun.
Før deadline ble det lange dager og sene kvelder hvor Tore og Liisa sendte avissidene mellom seg for korrekturlesing og fiksing av sider. Tore sendte sidene som pdf-fil, Liisa printet dem ut, sjekket feil og så tok de rettingene over telefon.
– Liisa hadde skikkelig falkeblikk, og det var ikke noe som unngikk hennes skarpe syn, smiler han.
Pådriver i språksaken
Tore hadde også i oppgave å være den som intervjuet myndighetene. Liisa sier at hun følte at Ruijan Kaiku ble tatt mer på alvor dersom det var Tore som ringte, og ikke henne med hennes finske aksent.
– Hver gang vi skulle ha sak om fremdriften i språksaken, så ba Liisa meg om å ringe departementet. Vi hadde mange slike saker, i en periode så hadde vi sak om dette i omtrent i hver avis, og jeg tror de ble ganske lei Ruijan Kaiku der etter hvert, ler Tore.
Han tror trøkket fra Ruijan Kaiku kan ha fungert som en pådriver i språksaken.
– Det hadde nok gått framover uansett, men sannsynligvis ikke så raskt dersom det ikke hadde vært noen som purret på så ofte, omtrent en gang i måneden, mener Tore.
– Det samme gjelder flere andre saker, som for eksempel minoritetsstatus, tilføyer Liisa.
– Hvordan tror dere sentrale myndigheter har oppfatta Ruijan Kaiku?
– Jeg tror nok etter hvert at de skjønte at dette er en avis det er verdt å ta seriøst. Og når vi ringte til departementene så fikk vi ordentlige svar. Det virket som om de hadde undersøkt saken nøye for å kunne svare oss, og det var lett å få dem i tale, sier Tore som i dag driver nettavisen iStorfjord.
Savner kvenske skribenter
Det er ikke så mange andre enn Liisa selv som har skrevet kvensk i Ruijan Kaiku, men noen har kommet de siste årene.
– Jeg skulle selvsagt ønske at det var flere som kunne skrive på kvensk, og aller helst i Ruijan Kaiku. Aili Eriksen har nylig skrevet på kvensk til oss. Eira Søderholm og Terje Aronsen har også skrevet kvensk. Terje Aronsen var den aller første. Hans første sak var nærmest som et manifest, forteller Liisa.
– Hvorfor tror du det er så få som skriver på kvensk i Ruijan Kaiku?
– Generelt har det vært veldig få som skriver på kvensk. Men jeg vet at det finnes skriveføre folk for eksempel i Bugøynes som har språket i godt behold, men de velger å skrive memoarer og slikt på norsk. Det er jo noe som er skrevet på bugøynesfinsk, et kjempefint språk, men det har ikke jeg fått se. Jeg håper at de som kan skrive språket sender tekster hit, sier hun.
Noen mørke år
Liisa og Tore legger ikke skjul på at det tidvis har vært svært tungt å drive avisa.
– I starten var de fleste positive til prosjektet: «En slik avis må vi jo ha!» sa de. Men det var lite penger å hente, sier hun.
Departementet bevilget 700.000 i prosjektmidler til de tre første årene, noe som vil si at avisens to ansatte jobbet nesten gratis, i alle fall for en luselønn. Da de tre første årene var over, måtte en stå på egen hånd. Ruija Forlag ble dannet av NKF for å drive avisa videre. Nytt styre og ny administrativ ledelse kom til, og det var starten på noen mørke år for Ruijan Kaiku, med mye administrativt rot og vannstyring. I 2006 fikk plutselig Tore beskjed om at avisa ikke hadde bruk for han lenger. Da skulle noen andre overta de typografiske oppgavene. Kvensk Institutt sto for det typografiske i to år, før Altaposten så tok over.
– Mange har sagt til meg at Ruijan Kaiku er mitt livsverk, mitt barn. Da lurer jeg på hvor faren har vært? Jeg har mange ganger følt meg som en alenemor med denne avisa, og ønsket at departementet og Ruija Forlag skulle ha bidratt mer i utviklinga. Heldigvis endret det seg da Altaposten kom på banen, sier Liisa.
– Endelig kom barnet seg i barnehagen og fikk utviklet seg. Her var det snille og profesjonelle barnehageonkler, ler hun.
Liisa Koivulehto og Tore Figenschau på sistesiden i den aller første utgaven av Ruijan Kaiku. FAKSIMILE
Trackbacks/Pingbacks