Tilhørigheten til det kvenske

Foto: Arne Hauge

 

Hun beveget mange med sin prolog under åpningen av Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Les hva hun sa, norsk-kvenske Kjersti Feldt Anfinnsen.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Som andre dager forsvant også den dagen i livets kjølvann, men torsdag 26. august 2021 minnes likevel som en stor dag for Vadsø. Og for det kvenske og norskfinske folk. Til den storstilte åpningen av vårt nye kvenmuseum, stilte Kjersti Feldt Anfinnsen med prolog om tilhørigheten. Hun tok også med sine egne dikt, i norsk og kvensk språkdrakt.

Feldt Anfinnsen er født i Bodø, men har slekt på morssiden fra Varanger. Hun er både kvensk og norsk. I tillegg til sin forfattervirksomhet jobber hun i dag som tannlege i Oslo. Hun er oppvokst i Askim og på Holmestrand, men har også bodd nordpå. I mange år i Tromsø. Her følger hennes fine ord i prologen til vår nye kvenske museums-stolthet:

Häviny arkiivi

Kattelen kartasta mikä vailuu
jovet, rajat, mettät
naamattomasta albumista
löpi kaikki mitä oon unheetettu
mutta muutampi oon kerran tienny.

Tapt arkiv

Leter i kartet som mangler
elver, grenser, skoger
i albumet uten ansikter
gjennom alt som er glemt
men noen en gang har visst.

(Diktet er oversatt fra norsk til varangerkvensk av Terje Aronsen.)

«Jeg ble laga i badstu, jeg ble født i badstu, og jeg skal dø i den badstua,» pleier en nabo i nord å si. Da hun som nygift flyttet til Vestre Jakobselv fra Bugøynes, var det første som ble bygget inn i det nye hjemmet helt selvfølgelig en sauna. Også jeg har vokst opp med badstue. Både i nord og i sør. Men lenge var det uklart hvordan dette rommet passet inn i min identitet.

Yks, kaks, kolme.

Jeg var seks år. Bestefar hadde lært meg å telle på et annet språk. Jeg kom hjem til Vestfold etter sommerferien i Vadsø, og telte mens jeg hoppet paradis.

Neljä, viis, kuus.

Men jeg fikk ikke svar på spørsmål om kjøkkenspråket som ble snakket blant de godt voksne.

For selv om jeg har vært hvert år i Nord-Varanger, på ferie og i arbeid, i en sterk og levende kultur, har jeg møtt få som har snakket om innvandringen fra øst eller forgjengerne mine som gikk fra blant annet Pello, Kemi og Enare til Vadsø, Skallelv og Vardø. Også nasjonalt var og er det kvenske lite synlig i det offentlige rom. Såpass usynlig at da jeg som ung orienterte meg mot min nordnorske tilhørighet, begynte jeg å lære meg samisk. Såpass usynlig at det er laget en dokumentar som heter Det tause folkets stille død. Såpass usynlig at mange tenker at dette beltet er samisk, men det er det ikke, sier Nanna Salamonsen i Børselv, det er ikke doudji, det er käsityiö, kvensk håndarbeid.

Det finnes så mange ufortalte historier.

Da jeg som voksen fikk vite at jeg er kven, gav det mening med et slektstre tykt av finske navn: Huttunen, Harjo, Malinen, Rimala, og jeg kjente et behov for å utforske og integrere dette i min identitet.

For tyve år siden var det ikke mange steder eller rom å vende seg til, så jeg ringte rett og slett direkte til Universitetet i Tromsø og professor Einar Niemi og spurte: Er det sant? Finnes det noe som heter kvener? Han var mildt sagt overkvalifisert til å svare, men jeg fikk en faktabasert orientering. Jeg reiste til Tornedalen, ble med å danne unge kveners forbund, gikk kvensk språkkurs. Det første på universitetet i Tromsø. Et nybegynnerkurs der de andre deltagerne, som var godt voksne for å si det sånn, diskuterte språkforskjeller mellom Porsanger, Varanger og Nord-Troms på flytende kvensk. Jeg forstod ingenting, men det var helt åpenbart et tomrom som ble fylt for de som fikk en kvensk møteplass og en mulighet til å snakke hjertespråket igjen.

Det burde være en selvfølge å kjenne sin tilhørighet. I våre dager er det lov til å omfavne det kvenske, det er lov til å feire denne kulturen, ja, det er til og med lov til å være stolt! Våre røtter, vår fortid, er vår forankring i verden.

Rajalaulu

Minun maaterivanhimet oon luonheet kuoron
Se oon tosi
Het ojentava käet esile
Joo, ja
Löitnantinsyämet kasuava heän kämmenistä.
Kukitten sisälä löytyy aïtinkieli, eikä tyhä se,
ei,
siinä pellaava kolmetoistatuhatta hanuria.
Aivan tosi.
Ympäri melodioitten
tanssaa virsi, juomalaulu, valssi, pikku
naftaflasku
niin elävästi ko käypi laihiin, joo,
kaiku lyöpi sinua suorhaan rinthaan.
Mie kokoan kukkia minun isoämmiitten
käsistä,
kannan net tulevaisuutheen.
Sillä ko mie saatan.

Grensesang

Mine forfedre har dannet et kor
Det er sant
De strekker armene frem
Ja, og
løytnantshjerter vokser ut fra håndflatene
deres
Inne i blomstene finnes morsmålet, og ikke
bare det, nei,
der spiller tretten tusen trekkspill.
Helt sant.
Flakkende rundt i melodiene
danser ei salme, ei drikkevise, en vals, ei lita
naftaflaske
så levende som det går an, ja,
gjenklangen dunker deg rett i brystet.
Jeg plukker blomstene fra mine oldemødres
hender,
bærer de like inn i fremtiden.
Fordi jeg kan.

(Oversatt fra norsk til Varangerkvensk av Kvensk institutt.)

Vi tar med at Kjersti Feldt Anfinnsen debuterte i 2012, på Kolon Forlag med den kritikerroste romanen «Det var grønt». I 2019 kom romanen «De siste kjærtegn», som også er oversatt til russisk og dansk. For den boka mottok hun Subjektprisen, Havmannprisen og Bokhandelens forfatterstipend. Snart, i inneværende måned, kommer hennes tredje roman «Øyeblikk for evigheten.»