Tjæremiler og ømme tær

Årringer kan bidra i tidfesting av gamle tjæremiler, det samme kan ulike andre forhold, tematisert av Alf E. Hansen i dette innlegget. (Foto: Alf E. Hansen)

 

I dette leserinnlegget ser Alf E. Hansen på dateringen av tjæremile funnet i Alta. Han mener mila er 100 år eldre enn det informasjonen ved modellen på Alta museum oppgir.

 

Hva skjer når noen prøver å grave i betong? Man merker i alle fall solid motstand.

Tilsvarende erfarer jeg når jeg tillater meg å stille spørsmål ved dateringen av den «berømte» tjæremila som nå er borte, men som har fått sitt eget mausoleum i form av en flott modell på Alta Museum. Den offisielle informasjonen vedrørende milas alder, lyder derimot fortsatt på om lag 300 år.
Det er ikke museets folk som egenhendig avgjør hva som skal være offisiell informasjon. Dette styres nok fra annet hold, UiT er mitt forslag, selv om overordnet styring neppe ligger der.

Museet har derimot lagt ved utstillingen all den dokumentasjon jeg har gitt museet, og som klart viser at mila er hundre år eldre. Museets folk skal ha stor takk for sin imøtekommenhet og den velvilje de har vist meg, selv om det er veldig tydelig at de befinner seg mellom barken og veden. De har faktisk vært de eneste som har vist en profesjonell holdning til min dokumentasjon.
Men jeg forventer fortsatt, med bakgrunn i denne dokumentasjon, at den offisielle informasjonen korrigeres, og her møter jeg altså motstand. Akkurat som når man graver i betong. Det sies at det er trekullene i mila som er datert til 250 år, pluss minus 30 år, med karbondatering C14 som metode. En metode som langt fra er optimal når tidsperspektivet vi her snakker om er såpass lite, relativt sett, og som derfor kan bli alt for unøyaktig. Det sies og at også andre kilder benyttes ved datering, og det skulle da bare mangle. Likevel befinner vi oss fortsatt der, at mila står oppført med alder ca 300 år.

Litt historikk:

Den første befaring til den fysiske mila i 2014, var både interessant og lærerik. Sammen med arkeolog Evelyn Johnsen fikk de frammøtte en fin innføring i bakgrunnshistorikk og arbeidet med utgravingen av mila, samt en antydet alder på bortimot 300 år.
Midt i sentrum av mila sto det en rotstubbe med perfekt snittflate som jeg makrofotograferte, og senere daterte ved å telle årringene. Dette i forståelse med arkeologen som jeg sendte resultatet til.

Treets alder da det ble felt var 295 år. Dette er trippelsjekket, og resultatet er ikke gjenstand for verken tolkninger eller diskusjon. Likevel hevder altså fagfolkene at milas alder er tilnærmet identisk med treets alder.
Det må da bety, skal vi tro ekspertene, at furua begynte å gro samme dag som mila ble slukket. Men selv da mangler et vesentlig moment; vi vet nemlig med stor grad av nøyaktighet når treet ble felt. Rundt 1965 – pluss minus et par år. Det betyr at i 2014 kunne vi uten videre plusse på 50 år til de 295. Ikke rom for tolkning her heller.

Når det så gjelder hvor lang tid det omtrentlig tar før ei furu i det hele tatt kan begynne å spire i sentrum av ei tjæremile utgått av bruk – så har fagbotanikere ved NTNU støttet meg i at et estimat på 50 år er svært godt estimert. Da kan vi altså legge til ytterligere 50 år til milas alder, uten at noen skal kunne påstå at dette er spekulasjoner eller tatt ut av det blå. Disse angivelsene står stødigere enn fagmiljøenes påstander rundt utgravingen og dateringen. Det er kanskje også grunnen til at de to forsøkene som hittil er blitt gjort på å nøytralisere mine, en lekmanns påstander, er blitt lagt døde umiddelbart. Noen har visst innsett det åpenbare, og vil ikke risikere å dumme seg ut for mye.
Dersom noen nå er så skarpsindige at de har greid å legge sammen disse tre tallene, for det har tydeligvis ikke fagfolkene, vil de se at milas alder blir nærmere 400 år. Altså et avvik på 100 år i forhold til hva fagmiljøene har kommet fram til. Det er graverende mye i en såpass kort tidsperiode.

Så er spørsmålet; er det regneferdighetene det er noe galt med, eller kan vi finne mulig svar annet
sted?

Eksterne krefter?

Det er en gåte for meg hvordan eller hvorfor noen velger å se bort fra 3 enkle elementer som er godt dokumentert og enkle å sjekke, for så å la milas alder bli identisk med furuas alder da den ble felt. Det er ikke engang snev av logikk i dette. Eller er det jeg som misforstår? Er det hele kanskje så banalt enkelt?

Jeg er fullt klar over at dersom man rokker ved milas påståtte alder, så rokker man også ved den skrevne historie om når kvenene etablerte seg i Altaområdet. Er det selve sakens kjerne? Kanskje det er politiske tær jeg tråkker på?

Vi er smertelig klar over at det langt fra er alle som har interesse av, eller er tjent med at det kvenske skal få en styrket posisjon her til lands. Dette til tross for at den omfattende betydning av kvenenes tilstedeværelse her nord, gjennom mange hundre år har vært avgjørende for utviklingen av vår landsdel. Jeg våger den påstand at det totale omfang av kvenenes kultur og innflytelse fram til 1900-tallet, er større enn den norske og den samiske til sammen. Jeg vil gjerne se det motsatte dokumentert, om noen klarer det på en troverdig måte.

Hva om fagfolkene som har stått for historieskrivingen om hvordan vår kvenske fortid skal se ut, også hadde supplert sine dateringer med info fra, blant annet, de sikre kilder som vi slektsforskere til daglig benytter oss av? De hadde funnet at svært mange av oss i Altaområdet kan dokumentere kvenske slektsrøtter langt ned på 1600-tallet, undertegnede inklusiv. Og mange av disse våre aner kom til slektninger og venner, ifølge kildematerialet.

Dette er kontrollerbare fakta som understøtter mine påstander, for ingen av oss kan lyve oss fra våre dokumenterte røtter, selv om vi sikkert av og til kunne ønsket det. Jeg har dessuten gått gjennom ytterligere materiale som også er tilgjengelig for alle som gidder å lete litt.
Jo mer jeg fordyper meg i historikken til våre aner, jo sterkere blir følelsen av at historien om kvenenes etablering her oppe, for lengst er både skrevet, opplest og vedtatt. Vedtatt av myndighetene og deres forlengede armer. Sand, sement og vann – som nå er blitt som betong – vrien å grave i.
Jeg liker retoriske spørsmål, så jeg spør meg selv: Har historieskrivingen også rundt det kvenske vært bestillingsverk fra «oven»? Det må være lov å stille slike spørsmål, noe jeg da som regel også gjør. Alt for mye begynner dessverre å tyde på et slikt bestillingsverk fra oven.

I denne saken tør jeg i alle fall påstå følgende: Det er flere fagmiljøer som har gjort en direkte mangelfull og dårlig jobb hva dateringer angår. De har tydeligvis unnlatt å sjekke flere sikre kilder som kunne korrigert den offisielle versjonen vi sitter med i dag.
Har noen våget å være så arrogante at de satset på at solide titler skulle være en garanti mot kritiske spørsmål og innsigelser? Det ville i så fall ikke være første gang vi opplever slikt.

Den 16. mars 2018 åpnet vår statsminister utstillingen med tjæremilemodellen. Jeg håper det ikke går prestisje i denne saken, så min oppfordring til både UiT og høyere instans er følgende:

Sørg for at til årets 16. mars er modellen på Alta Museum ledsaget av mer korrekt OFFISIELL informasjon hva alder angår. Selv om dette skaper hodebry vis a vis sementert historie om den kvenske etablering i Altaområdet.
Fysiske lover viser at selv betong forvitrer. Den kan i tillegg sprenges, om den er aldri så armert.

Så herved utfordrer jeg fagmiljøene til å motbevise mine påstander og dokumentasjon i denne saken.

Alf E. Hansen