Tjelle om internatlivet som nødvendig onde

Forfatter Ingjerd Tjelle. (Foto: Arne Hauge)

 

Lengst nord i landet var skoleutfordringen ekstra stor for den norske stat. For Finnmark ble løsningen å samle unger fra fjern og nær i egne bofaste bygg. Med de problemer det medførte og skader det påførte.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Også vi fulgte forfatter Ingjerd Tjelles foredrag under Kipparifestivalen i juli i år. Basert på hennes bok fra 2022. «Internatliv. Den unike historien om skoleinternatene i Finnmark.»

Og skoleinternat, det hadde Finnmark i sin tid mange av. Rundt 1940 hadde fylket et femtitalls, 21 statlige, resten kommunale. Tusenvis av barn bodde på internat. De første etablert i 1905, som svar på fattigslighet, lange avstander, en skolelov som påla kommunene egne skolebygg, og uakseptabelt høyt fravær særlig lengst nord.

Mer som en sjå

Problemet var at mot slutten av 1800-tallet hadde kun halvparten av Finnmarkskommunene egne skolebygg. Mange av dem var veldig dårlige. For eksempel i 1933, da helserådet i daværende Kistrand kommune bestemte at skolen i Børselv måtte stenge. Det var helsefarlig, de sa at bygget heller kunne brukes som en sjå. Før svaret kom i form av egne internat, besto et typisk skolebygg av læring nede i første etasje med skråtak opp til kalde og stusselige loft hvor barna bodde. Som også måtte klare seg mye selv. Her Tjelle om øvrig bakgrunn for særlig de statlige internatene:

– Det sto dårlig til før internatene kom. Det var stor fattigdom, og mange unger hadde ikke egne klær og sko som var gode nok til å bli sendt til og fra skolen. Det var også vanskelige språkforhold. Tre språk, med utfordringer både i kommunikasjon med foreldrene, og å lære barna noe, forklarte hun for en tettpakket og lydhør forsamling. Noen av dem med eget opplevd internatliv bak seg, samt faktisk en plass i Tjelles bok.

Igjen Kistrand: Av 231 registrerte elever i kommunen var kun 11 norsk, 98 samisk og 88 kvensk, 34 var blandet drops.

«Den finske fare» spilte også inn, forklarte Tjelle. De første internatene ble da også bygd i grenseområder som Sør-Varanger. «Kulturelle grensefestninger» ble byggene omtalt som, store og prangende i norsk bondestil, de synliggjorde og markerte det norske. Målet var å gjøre særlig kvenske barn til norsktalene og norsk-tenkende. Ansvaret for å få dem på rett kjøl, erkjente man på den tiden, måtte tas vekk fra foreldrene.

– Fornorskningen av Finnmark var et veldig viktig motiv for staten, kunne Tjelle bekrefte.

Se barna?

Internatbestyrer var en ytterst ansvarsfull stilling. Målet var å drive så billig som mulig, internatene ble i så henseende satt opp mot hverandre. Overarbeid og lite fritid var gjengs for de ansatte, de som jo måtte ha med elevene å gjøre hele døgnet. Mobbing blant barna var utbredt – skilte man seg det minste ut var man utsatt – og husmor kunne være i overkant streng. Tynnslitte nerver ble mer regel enn unntak hos mange ansatte. Noen sto livet ut og fikk Kongens fortjenstmedalje, mens andre sluttet etter kort tid. Dessverre forekom det også overgrep av ulik art.

På den tiden, sa Tjelle, var det lite snakk om å «se barna.» Avlusing, mat, lære dem norsk og det praktisk-materielle sto i sentrum. Internatene ble kritisert for sin kulde allerede i 1939, da ei kvinne skrev artikler for Dagbladet fra sine reiser i Finnmark. «Uskikket for jobben», lød dommen over ulike husmødre. Null omsorg for ungene, kun det å fø dem opp, konkluderte reporteren.

– På Sarnes internat utenfor Honningsvåg fortalte ei tidligere husmor meg at ungene arrangerte sin egen omsorg. De hadde slåsskamper, en unge ramlet og slo seg og begynte å skrike, da fikk den ungen sitte på fanget til husmor. «Hvorfor skal jeg gi barna en klem eller la dem sitte på fanget mitt. Jeg opplevde aldri at mine foreldre gjorde det mot meg», gjenga Tjelle en av sine voksne kilder. Det endte ofte med at barn oppdro barn, problemet var at barn mangler oppdrager-kompetanse, redegjorde hun.

Tre turer i året

Måten det gikk til på, i Finnmark, var at ungene ble rodd ut fra den grisgrendte fiskerbonde-hjemmevika og plukket opp av en større fiskebåt. Rart i alt det dårlige været, sa Ingjerd, at det hendte så få ulykker som det gjorde. Om bord var det langt mellom voksne, unger i hjemlengsel og sjøsjuke måtte berge seg sjøl. En tøff start på internatlivet, stormfulle båtturer i kan hende sju, åtte timer. Andre slapp båten, de forlot hjemmet i hesteslede og etter hvert i motorkjøretøyer. Eller de gikk til fots.

– I starten av internattiden, fra 1905, kunne det være tre slike skoleturer i året. Hver med fire, fem ukers varighet, det avhang av hvor gamle ungene var. Jo lengre unna internatet lå, jo lengre perioder måtte man gjerne være der, sa Tjelle, og viste til Børselv som eksempel:

Hvor de fra Brenna hadde veldig lange perioder på internatet. Tidvis protesterte lokalbefolkning, de prøvde til og med rettens vei for å la barna sine slippe. Mange voksne var likevel harde, som svar på et hardt og «overlevende» liv. De ba ungene slutte å syte og sa at internatet var mye verre før i tiden, da de selv gikk der. Folk har slitt i ettertid, gått i terapi for å bearbeide savn og sorg over å bli revet bort fra familien i ung alder. Det å måtte drepe barnet i seg selv, bli selvstendig i alt for ung alder. «Store unger skal ikke lengte hjem.» Andre har bedre minner:

Mat og hygiene

– Jeg bruker å si at det er like mange historier om internatliv som det er barn som har bodd der. Alle opplevde det forskjellig. Det er ikke to streker under svaret, sa forfatteren.

Under krigen ble internatene okkupert og siden brent. Midlertidige, hustrige brakkerigger ble løsningen, ofte i lang tid før nye og permanente internat ble bygd. Det hendte at foreldre klaget, over slaveliknende forhold der barna jobbet mer enn de lærte.

– Etter krigen fikk man veier og nye kommunikasjonsmåter, og internattiden gikk etter hvert mot slutten. Det siste internatene ble lagt ned i 1999, sa forfatteren, og oppsummerte slik:

– Handler denne historien om omsorg, eller overgrep? Jeg vil si at det ikke er tvil om at det rent materielt for mange var mye bedre på skoleinternatet enn hjemme. Man iverksatte en materiell omsorg for ungene i Finnmark. Man fikk nok mat og regelmessige måltider. Det var rutiner på hygiene, man fikk skolegang. Og man fikk nye venner. Det var mye artig, og man fikk fellesskap.

Hun refererte ei mor til et Brenna-barn som sier det slik i boka:

«Vi bodde åtte barn og to voksne under samme tak. Jeg vet ikke om vi hadde klart å fø opp alle, uten hjelp fra Børselv internat.»

Svært ulikt opplevd

– Jeg vil konkludere med at for å løse skoleutfordringen i Finnmark, så mener jeg at internatene et nødvendig onde. Men at de i sin form ble alt for harde.

– Mange opplevde internattiden som et overgrep. Det var mye fravær, fra foreldre og familie, det har skapt varige sår. Og skoleaversjon. Så er utdanningsnivået i Finnmark i dag et resultat av denne historien, spurte Tjelle seg.

Hun avrundet foredraget med denne viktige oppfordringen:

– Gjennom denne harde måten som fornorskningen ble gjort på, ble det kanskje påført skam for flere generasjoner. Manglende selvfølelse, man er ikke noe verdt. Same eller kven, man ble gjort til noe som ikke betød noe. Så jeg håper at alle dere som ikke hadde noen problemer i denne tiden og som bare minnes de gode tingene, kan tenke litt på det at vi er forskjellige og at vi opplevde det forskjellig.