Tjue år for kvensaka

Jan Erling Persen er inne i sin andre periode som styreleder i det kvenske lokallaget. (Kuva: Arne Hauge)

 

Godt inne i «Frivillighetens år» kan Lemmijokilaiset markere sitt 20-årsjubileum, og se tilbake på mye frivillig innsats for kvensaka i sitt område. Ruijan Kaiku har snakket med to sentrale ildsjeler i og rundt kvenforeninga.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Vi må tilbake til 4. februar i 2002 for å finne stiftelsesdato for Ruijan kväänit lemmijokilaiset/Norske kvener Lakselv. Dette skal lokallaget markere med brask og bram den 18. oktober i år. Da blir det tre retters middag, foredrag og musikk på Lakselv hotell.

Styreleder i foreninga, Jan Erling Persen, røper ovenfor Ruijan Kaiku at det er henholdsvis Terje Aronsen og Arvid Petterson som er invitert inn for å holde hvert sitt foredrag, og at styret i Ruijan kvääniliitto/Norske kveners forbund, som lokallaget er tilsluttet, vil være representert under arrangementet ved nestleder Unni Elisabeth Huru.

– Vi skal også snakke litt om det foreningen har gjort til nå, om framtiden, og så skal vi takke og hedre noen av de som fortjener det, sier Persen.

Arrangementet er, ifølge styrelederen, forbeholdt de om lag 110 medlemmene foreningen har, men han legger til at også nye medlemmer er hjertelig velkommen. Av arrangementsinformasjonen på foreningens facebookgruppe går det fram at de som tenker å delta må melde seg på innen 10. oktober.

Arvid Petterson er et velkjent ansikt både lokalt i Porsanger og i kvenmiljøet for øvrig. Han skal holde foredrag under 20-årsjubileet til kvenforeninga i Lakselv. (Kuva: Lill Vivian Hansen)

Frivillig innsats

Når Ruijan Kaiku gjør Persen oppmerksom på at det er «Frivillighetens år», og spør om han har tenkt over at den innsatsen som hele tiden legges ned av alle de kvenske lokallagene, inkludert i Lakselv, er frivillighetsarbeid, svarer han slik:

– Det har jeg egentlig ikke tenkt over, men det er det jo; ingen tvang og ingen lønn, sier han.

Selv har Persen, som for tiden også er valgt inn i forbundsstyret til Ruijan kvääniliitto/Norske kveners forbund, vært med på halve reisen med kvenforeninga i Lakselv.

– Jeg ble med for om lag ti år siden, og sitter nå som styreleder i min andre periode, sier han.

Av tiltak Ruijan kväänit lemmijokilaiset har gjort gjennnom årenes løp, trekker Persen fram bussreiser til blant annet Karelen og Finland for medlemmene, i tillegg står foreninga bak kvenske pratekvelder annenhver uke i Porsanger, samt at kvenske stedsnavnskilt langs Lakselva/Lemmijoki har vært en viktig sak for lokallaget.

– Pratekveldene er et lavterskeltilbud. Alle som ønsker kan delta, eller bare komme og spørre oss om de lurer på kvenske ord eller uttrykk.

Persen forteller at hans far snakket kvensk, moren snakket samisk, og seg imellom snakket de kvensk. Men ikke til barna:

– De snakket norsk til oss ungene, men jeg var ikke så skarp i norsk, og som et resultat av det måtte jeg ta 1. klasse to ganger før jeg kom meg videre, sier han.

Av andre ting trekker han fram at krefter fra foreninga også har bygget tre elvebåter for Kainun institutti og museumsstiftelsen RiddoDuottarMuseat.

– Og nå nylig har vi hatt et kjempeprosjekt med bygging av en gapahuk ved Patosuanto, som alle kan bruke, sier Persen.

«Tør ikke tenke på hva det har kostet»

Truet med søksmål

En annen som har hatt mange fingre med i spillet gjennom årenes løp er tidligere leder Liv Annie Johansen. Hun har tatt et par steg tilbake og er i dag 1. varamedlem til lokallagsstyret, og sitter for øvrig i festkomiteen foran jubileumsmarkeringen.

Når vi utfordrer henne på å si noe om viktige tiltak foreninga har gjort, trekker også hun fram pratekveldene. Hun forteller at det ikke er uvanlig med ti til tolv deltakere, og at man ikke har noen krav og forventninger:

– Dette har vi holdt på med i årevis. Det er et uformelt lavterskeltilbud, og deltakerne snakker kvensk i variert grad. Vi har null fokus på grammatikken. Først og fremst fordi grammatikk er en terskel, dessuten kommer det av seg selv etter hvert, sier hun.

Språket er viktig for Johansen, i alle fall har det blitt det etter hvert som hun innså viktigheten av det.

– Vi var fire kvenkjerringer her som snakket kvensk, og som ble dratt inn i barnehagen som språklige ressurser, eller kielimuorit som det ble sagt. Det var Anna-Kaisa Räisänen (ansatt hos Kainun institutti, journ. anm.) som vekket oss, hun gjorde oss obs på hvor truet språket var. Hun tente oss rett og slett. Gjennom dette opplevde vi at både barn og foreldre fikk økt interesse for språket, sier Johansen.

– Hva med dine egne barn, fikk de lære språket?

– Dessverre, jeg forstod ikke bedre. Det var jo skambelagt hos mine foreldre, og først i godt voksen alder skjønte jeg verdien og viktigheten rundt dette. Min yngste sønn bruker å si «Mamma, jeg skal saksøke deg fordi du ikke har lært meg kvensk», sier hun.

I likhet med Persen trekker hun fram turene foreninga har arrangert som matnyttige.

– Det er mye galt med Russland, men mitt inntrykk fra turen vår til Petroskoi i 2015 var at de tok mye bedre vare på sine minoritetsspråk, sier Johansen.

De har også hatt medlemsturer til blant annet Tana og Bugøynes, og på sistnevnte var man ikke helt enige med alle lokalt om hva språket heter:

– Vi kalte ikke språket det samme, men vi snakket det samme språket. Vi forstod hverandre godt, sier hun.

I Ruijan kväänit lemmijokilaiset har man forsøkt å ha fire årlige samlinger for medlemmene, forteller Johansen:

– Disse bruker å være godt besøkt, som regel opp mot 35 deltakere hver gang, sier hun.

– Og hvis du skulle si noe om viktigheten av å ha en kvenforening og frivillige som står på lokalt?

–  Noe av det viktigste, i tillegg til å ivareta språket, er at det er med på å holde befolkningen og lokalsamfunnet bevisste og opplyste om den kvenske tilhørigheten vår, avslutter Johansen.