På dette fotoet tatt fra Peska ser vi slåtten Sokelma i midten av bildet. Fra venstre kommer Holmvassbekken fra Sierravannet. Holmvassbekken er omgitt av osp og på fotoet ser vi hvordan bekken snor seg fra foten av Raftesvarre, via Skierravannet til Sokelma. Her renner vannet i grunnen. Vannet fra Sokkelma renner så videre i grunnen til Altaelva og er mye av forklaringen på at Altaelva om vinteren er isfri i et område nedenfor Sierra. KUVA: MAGNE KVESETH

 

Kristian Johnsen

Det første ble jeg kjent med når vi som barn var med på bilturer etter den gamle Kautokeinoveien opp mot Gargia. Det andre hørte jeg om etter at den nye veien opp Eibydalen ble bygd på begynnelsen av 1960-tallet. Av en eller annen grunn følte jeg tidlig at de hadde noe til felles. Men at de hadde det fant jeg først ut da jeg ble oppmerksom på hvordan de to navnene var nedskrevet i det eldste panteregisteret over eiendommer i Alta. I denne artikkelen forsøker jeg å kartlegge forhistorien til de to navnene og mulige tolkninger av dem.

Sokelma
Navnet opptrer i kildene første gang i 1777 i kongskjøtet til kvenen Mathias Henriksen i Øvre Alta. Skjøtet omfattet boplassen «Kattoraide» og 9 slåtter i Altadalen og Eibydalen. Den 6. av slåttene ble beskrevet som: «Sakelme, en Skov Slaatt beliggende paa Serramella inderst imot Fieldet i Sør fra Alte Elven».

I det eldste panteregisteret er navnet på slåtten skrevet i formen «Sokelma». I «Norske Gaardnavne» slår Just Qvigstad fast at «Sokelma er en lang Mo; Navnet er finsk». Han oppgir også at det finnes et lappisk (samisk) navn på moen «Sogelma-guolban (= Sokkelma-sletten)», men gir seg ikke inn på noen videre tolkning av navnet.

Også nettstedet www.kvenskestedsnavn.no anser navnet som kvensk, men heller ikke her finner vi noen teori om betydningen. Det henvises imidlertid til navnet Coagalm som «navn på et grunt sted i elva, litt nedenfor Sirma i Tana».

Goskamark
Navnet har jeg funnet første gangen brukt på 1830-tallet. I 1831 fikk kvenen Henrik Isaksen Flink tinglyst amtsskjøte på «1/3 af et Stykke Mark kaldet Gaaskamagen». Samtidig fikk også handelsmann Vilhelm Klerck en auksjonsskjøte på en andel av den samme eiendommen. Både i panteregisteret og matrikkelen fra 1878 er eiendommen oppført i formen «Goskama».
I «Norske Gaarnavne» skriver Just Qvigstad i 1924 at Goskama av nordmenn kalles «gåskamark», at navnet er finsk, at betydningen er ukjent og at «Mark» er folkeetymologisk. Det siste betyr at nordmenn har endret endelsen «ma» til det for dem mer forståelige «mark» (folkelig forvansking). Heller ikke nettstedet www.kvenskestedsnavn.no forsøker seg på noen tolkninger av Goskama. Det vises kun til at Jouko Vahtola i 1980 knyttet Koskamo-navn i Tornedalen til det samiske goaskin (= ørn).

Endelsen -ma
Ovenstående viser at både Sokelma og Goskamark i utgangspunktet har hatt endelsen -ma. I finsk-norske ordbøker finner vi maa oversatt til «jord, land, mark». Jeg vil derfor anta at endelsen -ma i Sokelma og Goskama med stor sannsynlighet er det finske/kvenske maa og at endelsen mark i Goskamark ikke nødvendigvis, slik Qvigstad mener, er et eksempel på «folkeetymologi», men derimot en oversettelse av det finske maa. At Just Qvigstad ikke så dette er egentlig overraskende. I «Norske Gaarsnavne» oversatte han eiendomsnavnet «Andema-giedde» i Kautokeino til «Andersjord-eng» og skriver da eksplisitt «fn. maa (= Jord)». Og i tilknytning til navnet på flere slåtter som i 1777 ble kalt Maheinegente/Mahennegenteruto, tolker Qvigstad: «Af fn. maa (= Jord), heinä (= Hø), kenttä (= Eng), ruto (= Kratskog)».

Sokel- og Goska-
Men om tolkningen av endelsen i de to stedsnavnene synes å være sikker, er det langt vanskeligere å konkludere noe om de første leddene. En ting har imidlertid slått meg vedrørende Sokelma. Det vil være rart om ikke det første leddet i Sokelma har sammenheng med det mest merkverdige med denne slåtten. Slåtten 22/12 «Sokelma» består i hovedsak av to små runde dammer som er bundet sammen som et åttetall. Fra Sierravannet blir dammene stadig tilført nytt vann via ei elv. Men de to dammene har ingen synlige utløp og det tilførte vannet forsvinner åpenbart ned i grunnen. I gammel samisk mytologi er som kjent innsjøer og vann «med dobbel bunn» kalt sáivu-sjøer. Gjennom disse var det forbindelse til de underjordiske (sáivu-riket). Kanskje kan noen bidra til en mulig tolkning av navnet.
At det kan ha tilknytning til det samiske coagalm (=grunne) synes lite sannsynlig. Slotten ligger nærmere 700 meter fra Altaelva. Men selvsagt kan det ikke utelukkes at slåtten har sitt navn fra et navn på hele moen og ikke motsatt. I 1777 ble moen i skjøtet kalt Serramella (Sierramella). En teori om sierra har vært at det visstnok kan komme av at kvenene i Finnmark brukte siera om undervannsskjær. Trolig hadde de lånt det fra det norske skjær. Men vi bruker vel ikke skjær om grunner i ei elv?
Som oppgitt ovenfor blir det i www.kvenskestedsnavn spekulert i om første leddet i Goskama kan knyttes til det samiske goaskin (= ørn). Selv har jeg vært inne på at «goska» muligens kan være en forvrenging av det finske koski (= foss). Det som taler mot det siste er at det i dag ikke finnes noen markert foss i Eibyelva ved den aktuelle slåtten. Men dersom vi anser navnet som navn på hele området sørover fra Garajokka til Kløfta, så er det rikelig med fosser i området.

Brensvold
Navnet Goskamark brukes i dag om de øverste områdene av Eibydalen fra Garajokka og sørover. Da staten opprettet Goskamark naturreservat i år 2000, ble navnet i praksis brukt også om den østre dalsida helt opp mot Langvannet i Peska.
I kongeskjøtet til Mathias Hendrichsen fra 1777 inngikk også en slåtte i det øverste området av Eibydalen:
«Brensvold som er den øverste Slaatte ved Eibye Elven; er en oval Hule ongefær 100 Alen Lang, 50 alen bred..».
I ettertid er denne slåtten forsvunnet fra panteregisteret. Beliggenheten til slåtten Brensvold er også beskrevet i kongeskjøte til broren Thomas Henrichsen. I hans skjøte ble en slåtte i Eibydalen beskrevet slik:
«Latteranda, som er en Halv-Øe og ligger unden for Brensvold i Eiby ved Aasen, er en smal Strimmel som udgjør Slaatten».
Heller ikke denne slåtten finnes i dagens eiendomsoversikter. Ut fra beskrivelsen og navnet (flatstrand) tyder mye på at Latteranda lå på østsida av Eibyelva i området hvor Garajok renner inn i Eibyelva. I så fall har Brensvold og Goskama muligens vært ulike navn på det samme slåtteområdet. Kanskje hadde Goskama og Sokelma ikke bare den samme endelsen. Muligens var Mathis Hendrichsen i 1777 eieren av begge slåttene.

Mathis Henrichsen
Mathis Henrichsen var sønn av Henrich Olsen Lainio og Regine Mathisdatter. Henrich og Regina kom til Alta rundt 1724. De hadde 11 barn og svært mange altaværinger kan føre sine aner tilbake dem. Mathis var deres nesteldste sønn. Han ble døpt i Talvik kirke i 1727 og ble gift med Margrete Olsdatter i 1775.
Mathis og Magrete var henholdsvis 51 og 36 år da de ble gift og de fikk tre barn. Deres sønn Hendrik Mathisen overtok Heimnes i 1806. Han ble gift i 1805 med Anne Hansdatter fra Turelv i Russeluft. Henrik døde i 1913 og deres eneste datter, Kirstine Henriksdatter, ble eier av Heimnes i 1815. Kirstine ble i 1830 gift med Adam Andersen Triumf. Adam og Kirstine eide Heimnes og mange av de tilhørende slåttene fram til 1843. De ble da de første oppsitterne ved fjellstua i Aidijervi. Adam, som var født i Sverige, er stamfar til Triumfslekta i Kautokeino.

Kvenske stedsnavn
Kvenene som bosatte seg i Altadalen på 1700-tallet har betydd mye for den senere utviklingen i Alta. Amtmann Ole Hannibal Sommerfeldt, som bodde i Alta fra 1783 til 1800, beskrev kvenene slik: «Kvenene er et høyt og velvoksent folk… De elsker skoghogst, laksfiskeri og skytteri…De har mye naturlig forstand; de rydder og dyrker ganske vel sin jord, holder hester, kyr og småfe og har åkerbruk hvor klimaet tillater det. Mange av dem forstår å tømre, bygge båter og smi. Når kvenene har bodd noen år i landet, er de like godt som nordmenn og samer, dugelige sjøfolk».
De kvenske stedsnavnene i Alta er viktige kulturminner etter kvenene som i sin tid slo seg ned i Alta. Den beste måten å ta vare på disse kulturminnene oppnås kanskje ved å bruke dem og formidler historien om dem videre til nye generasjoner.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Altaposten.