Tok sagen i egne hender

Som instruktør i tradisjonell håndsaging, ble Arne Graven bedt inn til Kipparifestivalen for å lære bort kunsten å sage tømmer for håndsag. – Det var sterke folk i gamle dager, som dro sager med blad av jern, sier instruktøren.

 

Til duften av nybarket furu ble kunsten å sage tømmer for hånd hentet fram fra glemselen.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

På dette kurset blir folk varme i trøya, kan det bekreftes. Det er tungt å føre den tunge saga opp og ned, og mye tyngre var det i riktig gamle dager, sier Sier Arne Graven, instruktør i tradisjonell håndsaging.

– Det var senesterke folk, og de første håndsagene som ble produsert i Norge var smidd av smeder, laget av jern og svintunge, bare de aller sterkeste som klarte å sage med dem. Du kan jo tenke deg, med et håndsmidd sagblad av jern med kanskje 5 millimeter tykkelse. Den veide formidabelt mye, sier eksperten, som var vinket inn i forbindelse med Kipparifestivalen og kurset i tradisjonell saging for hånd.

Færre og færre

Fra rundt 1880 tok man til å lage sagblader etter resepter som brukes den dag i dag. Et moderne sagblad er laget i spesialstål, og veier adskillig mindre. Typen sagblad har mye å si for sagen, sier Sagen.

Det var med sageyrket som smedyrket; færre og færre kunne den edle kunsten. Smeder fantes det til slutt bare en håndfull igjen av, da norsk håndverksutviklingen tok grep og sørget for at yrket ikke helt ble borte.

Arne Graven er oppvokst i Kirkenes, og flyttet til Karasjok som voksen. Yrker har han hatt mange av opp gjennom årene, og har i tillegg holdt en del kurs i tradisjonshåndverk. I gamle dager var det nemlig slik at en god handtverker kunne mange ting.

Tommelfingerregler

– Tømmeret vi bruker på dette kurset er fra Karasjok. Tatt ut med skogsmaskin, sier Graven.

– Skiferblokker må helst kløyves langs midten i stadig tynnere emner, er det sånn med tømmerstokker også?

– Nei. Du trenger ikke kløyve en tømmerstokk langs midten, du kan kløyve hvor du vil. Skal du ha bord, begynner du på hver sin kant og tar ut bord, merker opp på stokken hvordan bordene skal være, eksempelvis toms bord for takbord, sier han, og viser oss – bokstavelig talt – tommelfingerregler. Håndflaten og fingrene passer perfekt som måleredskap. Så fint har naturen skapt oss, at fingrene og håndflaten vår har ulike målesteder for henholdsvis 1 tomme, 2 tommer, 3 tommer og 4 tommer.

Har det i fingrene

– Du har alle målene med deg i hånda. Nøyaktig. Se her, sier han og viser oss måleenheter basert på avstanden mellom ledd.

– En tomme, to tommer, tre tommer, og den gropa der… det er fire tommer, sier Graven, og peker på de nevnte presise avstandene langs egne fingre og håndflate.

– Så når jeg ser etter materialer, går jeg bare med fingrene og leter, sier eksperten. Så fint er hånden laget, bekrefter instruktøren, at den egner seg perfekt i saging av tømmer, fra oppmåling av bord til deling av stokk. Det funker den dag i dag, og det funket spesielt godt i gamle dager, den gang verden var så stor og centimeteren for liten.

Furuas elev

– Arne? Graven, mener jeg.

– Jah?

Det er en ivrig, kvinnelig elev som spør.

– Er det noe vi jentene kan gjøre? Sage noen av føttene eller?

Eleven sikter til en slags grove føtter laget av tre, til alt hell neppe føtter av kjøtt og blod.

– Ja, svarer Arne, – vi skulle kanskje hatt noen flere bukker. Eller, dere kan jo ta kvistene av noen stokker, barke og gjøre dem klar. Hør med han Bror, planlegg med ham, sier instruktøren, til en elev som nikket og gikk sin vei, barkebile i hånd.

Det var Porsanger museum som arrangerte kurset i håndsaging av tømmer, og Graven bekrefter at elevene raskt fikk grep om verktøy og metode.

– Det skal bare noen tak til, så er de inne i håndsagingens kunst. Men det er viktig at elevene får sage litt før man bryter inn og instruerer.

– Og når jeg har latt dem sage en stund på egen hånd, er det bare for meg å justere på detaljer, sier Graven.