Tre av fire ishavsskippere var første generasjon kvener i Norge

.

Ny bok dokumenterer omfattende kvensk andel i «norsk» ishavsflåte i seilskutetiden, for 150 til 100 år siden.

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

Navn som Dørmæ, Gurrho, Lomijervi, Mansika, Mathilassi, Mathillas, Motka, Niska, Posti, Rauso, Syvaniemi, Tørma og Wirkola  – selv om de er skrevet på norsk måte –  forteller om opphavet, og bak norske navn som Abrahamsen, Aronsen,  Isaksen, Iversen, Johannessen, Jonas, Nilsen og Persen skjuler det seg enda flere mange kvenske slekter.
– Hammerfest hadde i 1862 om lag 1500 innbyggere, hvorav 200 var kvener. «Mændene ernærer sig væsentlig ved Spitsbergenfart», siterer forfatter Kjell-G. Kjær Tromsø Stiftstidende av 13. april 1862.
– Jeg ble forferdet da jeg oppdaga at 74 prosent av ishavsskipperne i Hammerfest, og over femti prosent av ishavsskipperne i Tromsø var første generasjons innvandrere fra Finland, sier Kjell-G. Kjær som har arbeidet med boka «Ishavsfarerne 1859-1909» i tolv år.
Boka er nettopp kommet ut av Orkana forlag.
– Jeg hadde en viss aning at det var mange kvener blant ishavsskipperne, men ble overrasket over at andelen var så stor, sier forfatteren.

– Dette hadde de lært i Bottenvika
Han begynte å samle historier om ishavsfarere  – både folk og båter – i forbindelse med boka «Tragedien i svenskhuset»  som han skrev sammen med Ulf Aasebø.
Etter hvert gikk det opp for han at myten om kvener som kom fra innlandet og møtte havet for første gang i Norge, var feil.
– De kunne dette fra før. Kunnskap om isen, selfangst og sjømannskap hadde de lært allerede i Bottenvika. Det var ikke nordmenn som lærte kvenan om isfangst, det var nordmenn tok etter dem,  sier forfatteren.
Det kom folk ikke bare fra østsida av Bottenvika, men også fra vestsida.
– «Norsk» polarhistorie er kalotthistorie! Både finske og svenske har bidratt, påpeker Kjær.

Bruker originalkilder
I løpet av årene har han bygd opp en hel database, som inneholder historien til mer enn 1450 fartøyer, bygd før 1940. Databasen bygger på skriftlige kilder som skipsjournaler, dagbøker, brev, regnskap, aviser og skipsregister til Norske Veritas og Lloyds Register of Shipping.
– Mye av polarhistorien i Norge bygger på anekdoter, henvisninger, feilsitater og andrehåndskilder, mener Kjær.

–  Her har jeg brukt originalkilder, skrevet av dem som hadde havet som arbeidsplass for over 150 år siden, sier han.
På skipsjournalene til hvert enkelt fartøy ble fangstene og andre vesentlige opplysninger registrert daglig.
– Jeg har vært flere turer i Stockholm i den kongelige vitenskapsakademiens bibliotek og lest skipsjournaler – men mye er på kvensk, forteller Kjær.
Han nevner særlig skipsjournalene til F. Muotka, fra ishavsjakta Lille Johan.
– Alt bortsett fra én side er på kvensk! Der er det sikkert mye interessant å lese for en som kan språket, tilføyer han.

Kompanifangst
– Fikk kvænan det til?
– Om de fikk! Kvenene var mer effektive enn nordmennene fordi de samarbeidet. De drev kompanifangst, det vil si at båtmannskapene innen samme rederi arbeidet i lag. De fylte en båt om gangen som de sendte hjem. En båt hadde en mannskap på ti, men på hjemturen trengte de bare fire mann, og resten ble igjen på isen for å drive fangst.
– Kompaniskapet og tradisjonene fra Bottenvika var det sentrale. Noen gang var det slektskap i alle ledd, mellom skipperne, mannskap og kjøpmenn.
Han forteller at de norske og kvenske skipperne hadde en ganske ulik stil om bord.
– De norske skipperne var enerådige og det hendte at hvis mannskap var uenige, kunne det bli pisking på sjøen. Mens de finske hadde skipsråd og tok alltid avgjørelsene i enighet, foreteller Kjær.

Ebeltoft som agent for Nordenskiöld
Det oppstod et spesielt samarbeid mellom den finlandssvenske polarforskeren Adolf Nordenskiöld og advokat Adolp Ebeltoft fra Tromsø.
– Ebeltoft ble Nordenskilölds agent i Norge. Våren 1874 ga Nordenskiöld Ebeltoft i oppdrag å samle inn skipsjournaler fra ishavsfarerne. Ebeltoft skulle sørge for korrekt avskrift og sende avskriften snarest til Sverige. Nordenskiöld ønsket spesielt journalene fra dem som drev fangst ved Novaja Zemlja. Bakgrunnen for dette var at Nordenskiöld planla en ekspedisjon østover, nord for Sibir, og journalene ville kunne gi han viktig informasjon om vær-, is- og strømforhold.
Nordenskilöld seilte gjennom Nordøstpassasjen med skipet Vega i 1878-79, som den første i verden.
En stor del av skipsjournalene som dannet grunnlag til den historiske seilinga, fra fangstflåten i Nord-Norge fra 1836 til 1879, er bevart i den Kungl. Vetenskapsakademien.

Kunne blitt kvenske kolonier på Svalbard
Kjær forteller også historien om noen kvenske familier som bodde i Tromsø og oppsøkte advokat Ebeltoft i 1867 for å søke «gjennom stiftsamtmannen til kongen om et statsbidrag på 10 000 spesiedaler» for å opprette en norsk koloni på Spitsbergen. Gruppen på 25 personer, både menn, kvinner og barn,  skulle ledes av ishavsskipper Jakob Mathisen.
– Han hadde innvandret fra Finland og så potensialet i overvintringsfangst. Mathisen hadde vært matros med Otto Torells ekspedisjon som kartla Spitsbergen i 1861. Kolonien skulle etablerers i Verlegenhuken på Mosselhavløya, fordi der var det gode muligheter for fangst.
De fikk avslag, men det ble en koloni i Isfjorden i 1872. Lederen av kolonien, Johan Tiberg, hadde innvandret fra Finland. Han hadde først jobbet ved kobberverket i Alta og vært sjef for kobberkisgrupa i Grunnfjorden i på Ringvassøya. Han hadde med seg sin familie på fire, og 23 andre personer, de fleste finlendere. Kolonien ble kortvarig, bare to måneder.

– Kommer gjerne og forteller!
Boka er full av store og små historier: «Lus som kompass», «Kappseilas»,  «Kvener som var med å bygge den transsibirske jernbanen», om skipper Persen,  om harpuneer Wirkola fra Alta, om Isak Isaksen, om kvenen Hans Chr. Johansen fra Balsfjord som nesten ble med Amundsen på Fram, men kunne ikke fordi faren var syk og «en beretning om den sørgelige hendelsen» m.fl.
– Dette er en bok om hvordan det var å arbeide på ishavet for hundre og femti år siden. Jeg har sjekka en del av navnene i folketellingene. Selv om de var skippere, står det som regel «gårdsbruker og harpuneer» som yrke, sier Kjær.
Han forteller at det var også samer blant fangstfolkene.
– I motsetning til lofotfiske, hvor deltakerne selv måtte ha med seg utstyr, var det rederiet som rustet opp mannskapet til ishavsfangst. Dermed kunne også de fattigste mønstre seg på. Samene var kjente som flinke harpuneere, sier Kjell-G. Kjær.

Kjell-G. Kjær:
Ishavsfarerne 1859-1909
Orkana forlag 2016
ISBN 978-82-8104-281-0