Trille tur

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

En ting vi likte å gjøre, hunden Rex, katten Lizken og jeg, var å kle oss i finstasen og gå tur.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Eller trille tur, som jeg helst sa, fordi vi alltid hadde vogna med. Dukkevogna mi.

Ofte trillet vi tur opp til Øvergata, eller vi ruslet att og fram på veien forbi Larsjorda 1C hvor vi bodde. Av og til trillet vi langtur, ned til hovedveien og videre ned til Honningsvåg sentrum. Honningsvåg ligger kveilet i en halvmåne rundt det store havnebassenget, og det var fiskebåter og mye annet fint å se.

På veien møtte vi folk. De smilte og hilste, jeg og Rex nikket og hilste tilbake. Ofte møtte vi også noe som ikke var folk, men turister. De hilste sjelden, de bare bråstoppet og løftet fotoapparatene sine. Noen glemte lenge å løfte fotoapparatene sine, de glante som om vi var ramlet ned fra himmelen.

Jeg synes turistene var rare som glodde sånn på oss. Først mye senere, da jeg gikk på skolen, forsto jeg at familien vår var nokså alene om å kle ut kjæledyrene før man trillet tur med dem.

Les den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Trillausta

Alt kler den smukke, sier ordtaket, og det gjaldt schäferen Rex. Han kledde sin nattkjole, enten nattkjolen hadde tilhørt meg, eller var en av mammas gamle. Rex var smal rundt livet, så da måtte jeg knyte en knute eller to for å stramme omkretsen. Rex var tålmodigheten sjøl når kjolen ble trukket på, og kronen på verket var kysen på hodet, snora knyttet i ei stor sløyfe under haka. Jeg prøvde tidlig å dra på ham sokker og votter på labbene, men der gikk grensen for Rex. Han slet dem straks av med tennene, så den delen av garderoben ble droppet allerede da jeg var fire år gammel og vi gikk våre første turer.

Den svarte og hvite katten Lizken, også hun fikk plagg av samme type kolleksjon; kjole og kyse på hodet. I motsetning til Rex syntes hun det var greit med votter og sokker på labbene. Kattens garderobe besto av mine avlagte klær fra tiden før jeg lærte å gå, samt også bittesmå plagg som dukkene mine donerte til det gode formål. Og nå, med katten og hunden så pent antrukket, kunne jeg knapt stille meg dårligere. Var været på vår side, tok jeg på meg kjole og pensko, skoene som regel arvet fra mamma og derfor i største laget.

Så gikk vi tur. Jeg trillet vogna, ved min side gikk Rex. Han leide seg sjøl, lenka festet i halsbåndet og den løse enden med håndløkka holdt fast i munnen. Lizken lå i dukkevogna. Det var ei flott vogn, rød og hvit med fire hjul og kalesje.

«Vogna å kalæsjen er trokke i næstn ækte skinn,» sa jeg til forbipasserende, jeg fortalte at vogna var en tro kopi av ei ekte barnevogn. Bare litt mindre. Ja det, og at den nesten inneholdt en ekte baby. Min baby. Da hendte det at folk stoppet og tittet nedi. Så forklarte jeg at babyen i vogna hadde det bra. At den under seg hadde en ekte miniatyr skumgummimadrass trukket i bittelite laken, over seg ei deilig dyne, og under hodet ei like myk pute.

«Ja ha?» sa folk da, noen nikket klokelig før de vandret videre, andre spisset ører og lyttet til baby-pludringen.

Rettere sagt baby-purringen, for aldri mol katta vår høyere enn når den fikk mollkose seg i dypet av dukkevogna. Lunt og varmt med dyna opp til snuten og kalesjen senket så himmelen ble stengt ute. Der nedi vogna lot hun trillingen rugge seg i søvn, og hoppet bare ut hvis turen ble for lang. Eller hvis hun kjente seg ekstra uthvilt, noe hun jo ble av å ligge i vogna.

«Akkurat,» sa folk, og så trillet vi videre. Vi så nok ut som krympet i vask, vogna og jeg. Unntatt digre Rex, han liknet nok mest på den forkledde ulven fra eventyret om Rødhette.

Forresten hendte det et par ganger at Lizken hoppet ut av vogna uten at hun kjedet seg eller var ekstra uthvilt. Den ene gangen var da vi på vår vanlige trilletur støtte på en skokk turister. De var nok fra Asia, for de var små av vekst, hadde blåsvart hår og digre fotoapparater rundt halsen. De stoppet og knipset masse, minnes jeg. De snakket fort og oppspilt, de omringet oss og tok utrolig mange bilder.

«Vogna e næstn i ækte skinn,» sa jeg stolt. «Det e næstn en ækte baby i den åsså,» sa jeg, og dro dynesnippen ned så de fikk se.

Da sluttet Lizken å purre, og hennes smale blikk fra skrå øyne dempet ikke fotointeressen. Da ble Lizkens øyne brått kalde som melk, i blitzregnet, og så sparket hun fra og la i vei. Hun stakk så fort at dyna hang igjen i lufta.

«Your baby ran away,» minnes jeg ei dame pekte og sa, turistene hadde rotert på hælen og fulgt katta uten å slutte å knipse.

«Lizken, kom hit!» ropte jeg og trillet av sted, Rex travende ved fot med lenka i munnen.

Lyden av fotoapparater stilnet ikke av den grunn, minnes jeg, og senere har jeg tenkt at turistene i Honningsvåg kanskje trodde det skulle være sånn. At jeg var en av mange som den lokale turistnæringen lønnet for å skape minner.

Honningsvåg er et kompakt tettsted med mange bratte bakker og et utsatt trafikkbilde. Der var det farlig å stikke fra vogna slik Lizken stakk, og i sine unge år ble hun påkjørt. Etter mye hvile og håndmatet leverpostei fra mormor, vi kalte henne bare mor, kom katten seg. Vogna og Rex og meg gikk det enda bedre med, i mange år trillet vi turer fra Larsjorda 1C. Og møtte folk og turister og mye annet sært på vår vei.