Trollbandt publikum med helproff Kyläperle

Utrygt for skamros i Ruijan Kaikus premiere-anmeldelse: For eksempel her etter endt moro, hvor alle på scena minus hesten gjorde seg klar til å bukke. Det kunne vel så gjerne vært publikum, og for den saks skyld hesten, som burde bukket. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Kyläpeli 2019: Premieren på årets største kvenske forestilling var en opplevelse like lytefri som uforglemmelig. Og ennå har du og dine sjansen til å bli med; noen få billetter stadig ledig, ryktes det fra Nordreisa.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Her er aller siste oppdatering fra arrangøren, klokken lunsj fredag: «I skrivende stund er det 13 ledige plasser til i kveld. Det er meldt oppholdsvær og vindstille. Lørdag er utsolgt.»

Så vet vi det, og hør her: På kvensk er ordene for spel og bygd henholdsvis «peli» og «kylä,» ergo kyläpeli. Bygdespel eller landsbyspel.

Den første av årets 3 forestillinger gikk av stabelen torsdag 19. september, og har du til gode å være med, så dra og se, lyder vårt råd etter å ha vært der og sett. Har du derimot sett forestillingen tidligere (den ble første gang arrangert i 2017,) så dra igjen, for Kyläpeli 2019 hadde mye nytt og spennende. Også lærerikt materiale, på bussturen opp. Teoretiske kvenfakta vi fra før neppe visste. Et genialt påfunn, skurrefritt formidlet over høytalerne i taket over komfortable seter i bussene til Rundhaug Busser AS Storslett.

Uten å røpe alt for mye, så handler opplegget på pelipaikka Tørfoss, spillsted Tørfoss kvengård i Reisadalen i Nord-Troms, om smedenes arbeid. Arrangøren ønsker nemlig en slik ny kunstnerisk og «pedagogisk» vri hvert år. Og mens smeden ga jernet, fikk publikum som bonus også lære om hesten:

Nytt av året var også starten på Halti kvenkultursenter, hvor 16 elever fra fjerde til tiende klassetrinn framførte forestillingen «Luonto tietenki.» En vandreforestilling med replikker, sang og dans, hvor også vi som publikum ble delt i grupper og sendt fra rom til rom for å bli stadig mer underholdt. Gled deg til stemningsfullt lys, vakker sang og gøy sketsj.

Uten å ha sett de foregående 2 utgavene, undertegnede triller et sterkt terningkast 6 for årets versjon. Her lener vi oss naturligvis på «scenisk innhold og estetisk helhetsinntrykk,» eller mer presist sagt: Han smeisi det va skøy! Men i vel så stor grad lener vi oss på rollebesetningens ukuelige og sjarmerende vilje til å gi av seg selv. Både gi av seg selv til sine medsangere og medskuespillere på scenen, men i første rekke gi av seg selv til publikum. Enten man var et lite troll i skogen da flokken gikk en tur på stien, eller man bare var stor og trollat på den senere scene; det krever uansett masse tæl. Så dersom du var der torsdag også i den edle hensikt å støtte opp om familie og/eller venner med rolle i showet, du har all mulig grunn til stolthet.

Så bar det opp til nasjonalparksenteret Ovi Raishiin til rosinen i pølsa i forestillingen Mun kultani. Og den ekstra prikken som gjør vår sterke femmer til en utvilsom sekser, den består i de små og stores tekniske prestasjoner. Fraværet av stortring og stamming og mumling i skjegget, for her var vi, vi publikum, med på hele 5 timer spel og moro, uten å se en eneste kjeft snuble verken i ledninger eller replikker.

Et par tilfeller av vikarierende lyd pluss to snes iskalde regndråper, det var alt vi fant å innvende mot årets landsbyspel. Men tross alt, i betraktning de doser hvit støy man tidligere har fått seg servert på ulike forestillinger (takk og lov ingen av dem kvenske,) og i betraktning den kø av fly forbannede sluddbyger som herjet området både før og etter forestillingen, har disse to innvendingene mindre  vekt enn den siste smulen i peanøttposen, og tar man antallet spillsteder og ditto antall lyd- og lysanlegg i betraktning, er det trolig lettere for arrangøren å få været til å skjerpe seg, enn lyd- og lysteknikere som allerede står bøyd dobbelt for å få det til.

At små og store, i et hav av ulike roller, til enhver tid klarte sine replikker – og dialoger, monologer og sanger – var mer enn bare bra, det var mirakuløst bra. Årets forestilling befester Nordreisa som det ubestridte norske senter for kvensk scenekunst.

Men, kan man innvende, gjengen hadde jo tross alt profesjonell hjelp fra det drøyt 30 år gamle Tornedalsteateret. Skulle vel bare mangle at det swinger da?

Vi svarer; ja nettopp. I Nord-Troms har kvenene evnet å få til det som minner om et stadig mer utstrakt kulturelt samarbeid over landegrensen, og andre snarveier til profesjonalitet og kvalitet fins knapt, i et så kronisk pengelens land som vårt, hva kvensk kultur angår.

I Nordreisa drømmer man om å skape Norges nasjonale kventeater. Kyläpeli – i «nedkokt» versjon – har alle ingredienser for å legge ut på turné. Som ekte amatørteater levert av skikkelig proffe store og små skuespillere og sangere. Ingen nevnt, ingen glemt, bravo til dere alle.

Vi tar med at Halti kvenkultursenter og ITU kvensk teatergruppe står bak Kyläpeli. Teaterleder Nellie Skogsberg fra Tornedalsteateret i Pajala har regien, og teatersjef Erling Fredriksson har ansvar for musikk. Prosjektleder og produsent er Inger Birkelund fra kulturbedriften ihana as. En Birkelund som etter premieren sa seg kjempefornøyd:

– Jeg er svært godt fornøyd med premiéren. Vi var urolige for været, men det viste seg jo å bli nesten helt tørt på Ovi Raishiin hele kvelden, faktisk så vi stjerner og måneskinn etter endt forestilling, sier Birkelund, som bekrefter hva vi i vår raushet (nesten) overså. Små lydskavanker.

– Vi hadde litt lydproblemer, disse ble fikset underveis av våre dyktige teknikere, og ellers gikk alt som det skulle. Jeg glemte faktisk helt at jeg var med i forestillinga flere ganger, jeg syns skuespillerne gjorde en fantastisk formidlingsjobb, og levde meg helt inn i de små og store fortellingene som ble spilt ut på markedet. Stor takk til regissør Nellie Skogsberg fra Tornedalsteateret som har bidratt til å utvikle og løfte Mun Kultani enda noen hakk, sier Birkelund.