Tyskert’n kommer

(Illustrasjon: Wilfred Hildonen)

 

Hvem som fikk være tyskert’n ble avgjort ved avstemming. De med høyest stemme var avgjort tyskert’n.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Så klart vi ungene på Magerøya var i stand til å leke cowboy og indianer, bare at sånne kostymer tok vi kun på oss hvis det var karneval i barnehagen. Eller barnas dag under Nordkappfestivalen. Som bitteliten hadde jeg et nedarvet indianerkostyme, det var storebror sitt da han var liten, men som regel fant vi på andre leker. Mer jordnære og lokalhistorisk korrekte leker.

Værforholdet på Magerøya var heller ikke slik at man ustraffet sprang rundt i lendeklede og krigsmaling. Cowboyhatt og pannebånd med ørnefjær var for kaldt på ørene. Og hvis austakulingen lot være å rive til seg hatten og fjæra, ville begge deler stikke for mye opp når vi kravlet over snøskavl eller lyngrabbe og la oss i bakhold. Nei, vi ungene foretrakk å leke noe nyttig og framtidsrettet. Vi lekte Tyskert’n kommer.

Les den kvenske versjonen: Tyskäläinen tullee

En nådeløs, bjeffende lek basert på okkupasjonen i krigsårene 1940 til 1945. Lekens ord og ordrer fikk vi inn med morsmelka, der vi lå og ruget i mors favn eller var forfremmet til plassen under stuebordet. Da hørte vi de voksne fortelle fra krigens dager, og snappet opp masse faguttrykk som senere i livet kom godt med:

«Achtung! »

Den brukte vi flittig i leken vår. Pluss oppfølgingsspørsmålet:

«Was machts do hier?»

Det spørsmålet var høyaktuelt. Og ble ofte fulgt opp slik:

«Raus, raus!»

Eller dette, når vi ungene for alvor mente alvor:

«Verschwinden sie!»

Og denne, hvis det var mørketid og dårlig sikt:

«Wo bist da?»

Dette spørsmålet ble gjerne fulgt opp med følgende klare melding, ja dersom snøen knirket under skoene eller folk på annet vis røpet seg:

«Halt oder ich schiese!»

En voksen bærplukker som en gang krysset slagmarken oppunder Lillefjellet der vi Honningsvåg-ungene drev på, stoppet og skrøt av oss. Hun mente at vi ungene var mye bedre i tysk enn den tysklæreren hun selv hadde hatt på skolen.

Og så denne, for ikke å glemme. Trolig den viktigste setningen av dem alle:

«Habst do bon-bon?»

«Va det en ting vi ongan måtte kuinne førr å bærge oss gjænnom krigen», fortalte mamma meg, «så va det å be tyskert’n om nåkka sokkertøy. Habst do bon-bon?»

Sa altså mamma, og sa at noen av tyskert’n til og med var bedre enn sitt rykte. Mamma sa at unger som løp rundt og sa habst do bon-bon, også bidro til å dempe spenningen mellom tyskert’n og normale folk. At unger som sprang rundt og tagg og lekte roet ned skarpe situasjoner.

Av og til når jeg sprang fra huset på Larsjorda 1C for å leke krig og okkupasjon med de andre ungene, ga mamma meg sukkertøy og sa det var bon-bon. Det var enten bringebærdrops, syrlige drops eller konfektdrops. De dropsene, forklarte mamma, var fine å ha. De kunne jeg gi til småvokste magerøyværinger, ja, dersom de tagg pent slik gode nordmenn skulle.

I vår lek og i motsetning til hva Hitler så levende så for seg, så kunne ikke alle være tyskert’n. Noen måtte være nordmenn, til og med mot sin vilje, og rett som det var dukket også russerne opp.

«Russ’n», som vi kalte dem. Små kopier av han store østfra, han som i min oppvekst fikk luftvernsirena over Honningsvåg til å skingre. Alltid klokken 12 på formiddagen, for da var det viktig øvelse med beskjed om å lytte til radio. Alle i byen visste hvor bomberommet var. Da ble leken vår enda mer virkelig, det var nesten så vi hørte og så bombeflyene subbe seg nærmere fra havhorisonten. Da la vi oss ned på bakken og glodde mot øst. Vi halvt forventet å bli okkupert på nytt, men når intet skjedde og sirena stilna, da startet leken igjen, forfølgelsesvanviddet på hundre prosent.

«Kald krig», mumlet de voksne i Honningsvåg.

Klart det, tenkte vi ungene, viktig med gode votter.

Til tross for kald krig og luftvernsirene, å være russ’n var populært blant oss ungene. Russ’n befridde nemlig Finnmark fra tyskert’n, selv om russ’n som finnmarkingene flest fikk lite heder og ære etterpå.

«Ka du gjer mæ førr urettfærdighet?» fnøs de voksne på Magerøya, de mente at både vi og russ’n sørget for adskillig motstand under krigen. Før vi etter evakueringen og mot bedre vitende atter vendte snuten nordover, for å sørge for beboelse og overlevelse i ruinene ved ishavet. Sånn innsats mot alle odds burde både vi og russ’n fått mer ære for, mente de voksne.

Når det gjaldt hvem som skulle være hva i leken vår, så var tyskert’n mer populær enn man kanskje kunne tro. Tyskert’n kunne nemlig stjele bon-bon og skjelle ut folk. Hvem som fikk være tyskert’n ble avgjort ved avstemming. De med høyest stemme var avgjort tyskert’n. Det var i lengden urettferdig, så vi innførte valg av lagsmedlemmer.

Russ’n var oddetall, og fikk velge første lagsmedlem. Første-russ’n startet å velge, og elle-mellet seg fram til lagsmedlem nummer en, tre, fem og så videre. Tyskert’n var partall og måtte nøye seg med å peke ut nummer to, fire, seks og så videre. Sånn holdt vi på, til det i ungeflokken kun var noen få igjen. Krapylet som sto igjen når lagene var valgt, det var nordmenn. Det ville ingen være. Til gjengjeld var nok nordmennene de mest naturtro av oss. Ekte kopier av den nordnorske kystbefolkningen i krigstid, de hutret av skrekk lenge før krigsutbruddet.

Hva enten man ble valgt ut som det ene eller det andre, hovedregelen i Tyskert’n kommer var å unngå å bli skutt. Eller verre; bli tatt til fange. Da risikerte man å bli seigpint i hjel, og det, sa de største ungene, var en skjebne verre enn den sikre død. Kun en utvei gjensto, å ta del i motstandskampen. Det nyttet fint lite, så i praksis var det kun en ting som gjaldt. Å springe for livet og gjemme seg. Slik lærte vi Magerøya-ungene i ung alder hvordan man best forholder seg til voksenlivets mange utfordringer. For tyskert’n, de lette over alt.

Tyskert’n lette på Lillefjellet og på Storfjellet, og fant de ingen der, så trakk de nedover mot fjæra og ransaket også den. De lette under kaier og bakom naust, rundt fiskehjell og oppi opptrukne småbåter. Fant de ingen gjenstridige flyktninger der heller, så marsjerte de opp i byen og lette i hagene hos øvrig sivilbefolkning.