Unge kvener returnerte til nord: – Føles som hjemme

Maria Lane og Anna Natalie Hov har fått sine livs opplevelser på folkehøgskolen i Alta, men også oppdaget en ny del av identiteten sin. (Foto: Kristine Jonas)

 

Folkehøgskolen i nord ble mye mer enn forventet. Slik inspirerte ett år med hundekjøring to unge jenter til å finne sin kvenske identitet.

 

Kristine Jonas
kristine@ruijan-kaiku.no

 

På hver sin kant av landet sitter det to unge jenter og funderer på planen sin videre i livet, begge med en felles arv i nord og en interesse for friluftsliv. I Oslo sitter 19 år gamle Maria Lane med en nysgjerrighet på de kvenske røttene sine i nord, men lite kjennskap til hva det faktisk betyr. Moren til Maria, Pia Lane, er opprinnelig fra Bugøynes og mye av familien bor enda her oppe. Maria hadde alltid ett ønske om å være litt nærmere familien i nord, og når mamma tilfeldigvis møtte på læreren på hundekjøringslinja Harald Tunheim på et seminar, måtte det være en mening bak det hele.

Mange har kanskje allerede hørt historien om Pia Lane. Hun vokste opp i Bugøynes, men selv om moren kunne kvensk, lærte man det ikke videre på den tiden. I senere tid har Pia valgt å studere språk og er nå professor i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. Hun lærte seg både finsk og kvensk i voksen alder, men Maria fikk aldri muligheten til å lære seg språket.

– Jeg synes det er litt skuffende. Jeg er litt sur på mamma fordi hun ikke lærte meg det, men hun trodde at fordi hun kunne så lite så kunne hun ikke lære barna sine kvensk. Så jeg har full forståelse for det.

Sjansen forsvinner

Selv med en engasjert mor var det lite rom for det kvenske i Oslo-oppveksten.

–  På barneskolen sa jeg at jeg var kvensk, men ingen skjønte hva det egentlig var. Og jeg skjønte ikke egentlig helt hva det var selv, innrømmer hun.

Men det kom seg. På videregående begynte Maria å se mer av hva familiens bakgrunn faktisk betydde. Hvor sterkt det var.

– Jeg skrev en oppgave hvor jeg intervjuet mamma, og fikk gravd ganske dypt. Jeg innså at jeg kan ikke snakke til min bestemor på hennes morsmål.

Hun lærte også at bestemoren begynner å glemme. Norsken forsvinner, og det gjør også Marias sjanse til å kommunisere.

– Det fikk meg til å bli veldig sint. Jeg mangler noe som egentlig burde være mitt.

På tvers av landet sitter en annen jente i en lignende situasjon. Anna Natalie Hov er i hjembyen sin Ulsteinvik som ligger i Møre og Romsdal. Med familie både i Vadsø og Bugøynes, var ønsket stort om å tilbringe mer tid i nord. Før henne hadde både mor, tanter og bestemor gått på folkehøgskolen i Alta. Nysgjerrighet, tradisjon og tilfeldigheter fører de to jentene sammen, hvor de skal få oppdage både sine egne og felles røtter.

I dag når journalisten møter de utenfor Alta folkehøgskole er situasjonen til de to jentene helt annerledes. Selv mot slutten av skoleåret myldrer det av liv rundt skolen. I små rekkehuslignende leiligheter bor både elever, lærere og familiene deres samlet rett ved selve skolebygget. Jentene vi møter i dag er ikke de samme som funderte over veien videre for ett års tid siden. Fra hver sin side av landet, har de nå funnet seg et nytt sted å kalle hjem.

– Jeg drar jo til Bugøynes hvert år og besøker bestemor, men å få være her lenger har gitt meg en veldig god hjemmefølelse. Det føles veldig riktig, sier Maria.

En uventet slektning

Etter ett år på hundekjørelinja ved Folkehøgskolen i Alta, har de fått kjenne på ekte kulde, slit og hardbarka finnmarksvær, men kanskje viktigst av alt har året gitt muligheten til å komme nærmere. Nærmere nord, nærmere familien, nærmere identiteten sin. Jentene kjente ikke hverandre før følgehøgskolen, men innså fort at de hadde noe spesielt til felles. Begge har en bestemor i Bugøynes. Kanskje er de i slekt?

– Bugøynes er ikke en så stor plass, tross alt, minner Anna Natalie om.

Nøyaktig hvordan de er i slekt har ikke jentene vært særlig brydde med finne å ut av, men har kommet fram til at de er en slags firmenning til hverandre.

Året åpnet øynene

Anna Natalie har hele tiden visst om hvordan bestefaren i Vadsø er kvensk, og at bestemora i Bugøynes vokst opp med både kvensk språk og kultur. Det siste året i nord har på mange måter åpnet øynene for hva dette har betydd.

– Bestefar fikk aldri lært seg språket. Han bodde i en by og der var det sett ned på. Hvis jeg snakker med bestefar nå så skammer han seg ikke, men han synes det er feil måten han ble behandla på. Han ønsker han kunne fått utrykt det mer. I påska la jeg merke til at han hilste på kvensk når vi møtte folk. Det synes jeg var veldig morsomt for det har jeg aldri tenkt over før. Da fikk jeg også snakket litt mer med han om det.

– Jeg har ikke tenkt så mye over det før vi kom opp hit. Jeg har visst at det var der, men ikke stilt så mange spørsmål, sier Anna Natalie.

En egen identitet

Året i nord har gitt Maria og Anna Natalie så mye mer enn bare kunnskap om hundekjøring og friluftsliv.

– Jeg fått mye mer av min egen kvenske identitet. Når jeg var hjemme i Oslo så var det bare noe jeg var, ikke noe jeg følte at jeg kunne være en del av. Jeg kunne ikke språket. Jeg kunne ikke så mye om kulturen egentlig, og følte meg litt forvirra over det hele. Ingen rundt meg visste hva det å være kven var, og jeg skjønte ikke helt poenget. Men her oppe er jeg blitt inspirert, sier Maria.

– Jeg vil lære meg kvensk. Jeg har lyst å snakke med bestemor på kvensk mens jeg enda har muligheten.

16. mars er Kvenfolkets dag. Den dagen merket Maria virkelig den store innvirkningen året har hatt.

– Jeg var så glad og gira, og for første gang føltes Kvenfolkets dag som 17. mai for meg. Jeg er veldig glad for at det begynner å bli en del av min identitet. Det å si at jeg er kvensk.