Urfolkstatus er komplisert

.

Styret hadde bedt to professorer om å vurdere kvenenes status som urfolk. – Bruk heller rammekonvensjonen! sa Einar Niemi. – Dere må først diskutere hva ønsker dere å oppnå, sa Anne Julie Semb.

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

Frustrasjonen over at den norske staten ikke handler raskt og bestemt for å bevare og utvikle kvensk språk og kultur, har ført til at kvenene har mistet troen på at status som nasjonal minoritet hjelper noe som helst. Derfor erklærte landsstyremøtet i 2003 og landsmøtet i 2006 kvener som urfolk, og Qvän Østlandet arrangerte nylig et seminar om temaet.
Landsstyret i NKF hadde bedt professor emeritus Einar Niemi fra Tromsø og professor Anne Julie Semb fra institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo om å drøfte temaet under årets landsmøte i Alta.
– Men i handlingplanen for NKF er ikke urfolkssaken å finne, noe som er interessant, bemerket Niemi seg.

– Begrepene er politisk valgte
Niemi sa at selv om myndighetene hadde oppdaga kvenene som en gruppe på 1500-1800-tallet og omtalte dem som «den kvenske nasjon», og at mange kvener hadde bosatt seg her før landegrensene var trukket, er det ikke nok for å bli definert som urfolk i dag.

– Så fikk vi arbeidsinnvandringa og masseinnvandringa av kvener og finner på 1800-tallet. Det var behov for gruvearbeidere, skipsbyggere, garvere, smeder og andre håndtverkere. I Vadsø var 60 prosent av befolkninga kvener i enkelte år. Kanskje kom det ti tusen finlendere hit, men befolkningsutskifting var stor, og mange av disse flyttet til Amerika.
– Fra 1850 til 1950 opplevde vi at den norske nasjonen ble til. Myndighetene satt merkelapper som «de andre» og «de fremmede». Det samme skjer i andre land, og de fremmede ble assimilert. I dag kaller vi det for integrasjon, sa Niemi.
Han minner om at alle begrepene er politisk valgte.  At kvener ble kalt for innvandrere var et politisk valg – mens ovenfor samene hadde myndighetene dårlig samvittighet fra gammelt av.
–  Myndighetene hadde hele tiden vond samvittighet overfor samene. Begrepene «de innfødte» og  «de opprinnelige» lå i bakgrunnen. Samer var aldri kalt for innvandrere. Først etter 1850  ble begrepet «innvandrer» et politisk stigma, da kunne de behandles annerledes enn de «innnfødte».
Han minnet om den udødelige forklaringa som en statssekretær i regjeringen Brundtland ga på et kvenseminar i Tromsø i 1994: «Kvenene er innvandrere fordi det har den norske staten bestemt.»
– Da hjelper det ikke at de kvenske familiene hadde bodd i landet siden 1500-tallet. Det er ikke det det handler om, mente Niemi.

Kan ikke være et skjellsord
Han kommenterte også en påstand om navnet «kven» som noen mener er et skjellsord norske myndigheter satt på finlendere for å mobbe dem.
– Det kan umulig å være riktig at myndighetene valgte et «skjellsord» da de kalte kvenene for kvener! For norske myndigheter har de alltid vært kvener. Men folk selv har kalt seg etter lokalmiljøet: «kallijokilaiset»,  «annijokilaiset», «pyssyjokilaiset» og så videre, forklarte han.
Niemi minnet om at det har alltid vært debatt i Norge om kvenene.
– Den akademiske debatten har foregått siden 1700-tallet, mens den folkelige debatten startet i 1870. Den var ganske lik dagens debatt om innvandrere hvor det største spørsmålet var: Er de en trussel?

Samepolitikk fra 1970-tallet
– Ideologien er noe som man legitimerer politikken med, sa Niemi.
– Fra 1970-tallet har Norge hatt «et samepolitikk». Før det snakket de om «samisktalende nordmenn» og «den samiske befolkningen», mens begrepet «urfolk» har vært i bruk siden 1990-tallet. Det har vært en kolossalt viktig brekkstang for samene, som de ikke ville at andre ville ha.
– I 1995 fikk vi en Europarådets minoritetskonvensjon og en ny kategori: Nasjonale minoriteter. Det ble en sterk hierarkisk ordning og rangordning, med urfolk på topp.

Dro opp stigen etter seg
Niemi konstaterer at stiftelsen av Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto i 1987  skapte støy. Det var kamp om ressurser, oppmerksomhet og godvilje, og samene hadde bestemt seg for å vinne kampen, uansett midler.
– Vi kan dokumentere at samene oppfattet kvenene som trussel mot den samiske mobiliseringen. I ettertid har de vedkjent seg det, og jeg tror nok de er lite stolt av det. Dette gjelder blant annet sametingspresident Ole Henrik Magga i et Nordlys-intervju, den er med i Asbjørn Jaklins boka om Nord-Norge.

Etter foredraget fordypet Niemi denne fasen av kampen, og hvordan det skillet som ble skapt mellom samer og kvener i hierarkien egentlig kom til:
– Samene dro stigen opp etter seg.
Niemi konstaterte at minoritetene ikke har den gode klangen i dagens verden: I enkelte land har «minoritetsgrupper» utført terrorhandlinger, mens «urfolk» har et positivt omdømme, og urfolksrett har vokst enormt. I Norge er jo samerett et fag og et juridisk område.

Rammekonvensjon vs. urfolkrett
I fire år var Niemi den norske representanten for Europarådets rådgivende komite  som følger opp hvordan rammekonvensjonen praktiseres i medlemslandene.

– Rammekonvensjonen gir sterk individuell beskyttelse og vern av kulturelle, språklige, utdanningsmessige og medierelaterte rettigheter. Men utfordringene er at den ikke gir kollektive rettigheter, og at tradisjonelle rettigheter til territorium og naturressurser faller utenfor. Det følger heller ingen sanksjoner når statene ikkje gjør som de skal, sier Niemi.
– Urfolksdefinisjonen er heller ikke helt klar og entydig definert internasjonalt, påpekte Niemi.
– Vi ser likevel at den legger vekt til opprinnelse, og retten til et territorium og alderstids bruk, sedvane og hevd – det vil si at det kollektive står sterkt. Urfolksrett er på offensiven, dette ser vi i folkeretten og lovgivninga i fleire land.
Niemi konstaterte at i Europa har vi to urfolk: Baskere og samene.

– Romfolket, altså «travellers» er absolutt urfolk i Europa, men begrepet «indigenous» er ikkje relevant for deres vedkommende. Vi kan også  spørre hva mener vi med «stammefolk» i dagens samfunn? Begrepene er komplekse. Bruk rammekonvensjon til alt det er verdt! var rådet fra Niemi.