Utforsker fellesskapet mellom kvensk og samisk kultur

Ole-Henrik Lifjell, Emma Elliane Oskal Valkeapää, Isidor Abdelkader og Astrid Serine Hoel var nylig på et flere dager langt kunstneropphold i Nordreisa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

På en flere dager lang «residence» i Nordreisa nylig, gikk startskuddet for et scenekunstnerisk forprosjekt som skal se på fellesskapet mellom kvensk og samisk kultur.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Enkelte prøver å sette kvensk og samisk opp mot hverandre, men vi vil utforske hvordan vi kan skape noe som samler oss.

Uttalelsen tilhører Astrid Serine Hoel, noe som framgår av et facebookinnlegg Kulturdirektoratet postet den 16. mars, om at Kulturrådet gir 100 000 kroner i tilskudd til prosjektet «Yhđessä-Ovttas-Ektesne-Yhessä» (‘sammen’), gjennom ordningen Forprosjekt scenekunst.

Det er Hoel, sammen med Isidor Abdelkader, Emma Elliane Oskal Valkeapää og Ole-Henrik Lifjell, som står bak prosjektet.

– For Kulturrådet er det viktig å vise bredden i kunst- og kulturfeltet. Gjennom forprosjektordninga skal vi sørge for at både nye og etablerte praksiser kan få prøve seg fram, eksprimentere og utvikle seg. Dette prosjektets søken etter et felles scenisk uttrykk er et godt eksempel på hva ordningen kan legge til rette for.

Det uttalte Camara Lundestad Joof, som er leder i Kulturrådets faglig utvalg for scenekunst, på Kvenfolkets dag.

– Kulturrådet ser fram til å følge prosjektet videre, sa hun.

Vil løfte fram språkene

Kvartetten representerer på mange måter hvert sitt minoritetsspråk inn i prosjektet.

Selv kan Astrid Serine Hoel litt kvensk, og holder på å lære seg mer. Det samme gjelder Isidor Abdelkader; han kan litt meänkieli, men jobber med å lære mer. Emma Elliane Oskal Valkeapää har fått det nordsamiske språket inn med morsmelka, mens Ole-Henrik Lifjell har tilegnet seg det sørsamiske språket ved å gå på sørsamisk skole.

Les også: – Giret på å lære kvensk

– Vi tenker at det å løfte fram de ulike språkene er en viktig del av dette. Både det sørsamiske, nordsamiske, meänkieli og kvensk. Fire språk som deler den samme språkstammen.

Det sier Hoel til Ruijan Kaiku, som besøkte kvartetten i Kvääniteatteris residencebolig på Hansinkenttä/Storslett, der de allerede hadde oppholdt seg noen dager. Oppholdet er en del av det nevnte forprosjektet.

– Utfra der vi står nå, så kan dette bli til mange ulike prosjekter på sikt. Nå samler vi materiale, finner fellesnevnere og hvor vi har lyst til å gå, og så kommer vi til å velge én vei først. Men det betyr jo ikke at vi ikke kan gå en annen vei senere, sier Hoel.

Astrid Serine Hoel. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Vi kan jo språkene i ulik grad. For noen kvelder siden bestemte vi oss for å kun snakke på våre egne minoritetsspråk, for å se om vi skjønte hverandre. Og det gikk overraskende bra. Det er mange ord som ligner hverandre, sier hun.

Gode innspill

– Isidor hadde med seg en Jord-låt inn her, som heter «Meän maa» (‘vårt land’). Den har vi lært oss, og så har vi oversatt den til nordsamisk og sørsamisk, med litt andre tolkninger, og plutselig ble det en helt ny låt, sier Hoel.

Isidor Abdelkader sier at kvartetten har jobbet helt fra de møttes til kunstneropphold:

– Allerede fra vi satte oss i bilen i Tromsø har vi jobbet, sier han.

Han sier de har møtt mange mennesker og fått gode innspill og tilbakemeldinger under oppholdet i Nordreisa:

– Og så har vi fått utforsket bevegelser og dans, sier Abdelkader.

Isidor Abdelkader. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Jeg synes vi har fått prøvd ut utrolig mye på denne korte tiden, skyter Emma Elliane Oskal Valkeapää inn.

På det positive

Hun sier at det i søknaden til Kulturrådet var likhetene mellom kulturene som stod sentralt.

– Vi skrev at vi ønsket å fokusere på, og løfte det positive, og de likhetene vi har. Framfor å fokusere på det som er negativt, sier Valkeapää.

Hun viser til at gruppene blant annet har den samme historien med fornorskningen, og andre tunge ting fra fortiden, noe som er vanskelig å slippe helt unna.

– Vi har måttet snakke om de vanskelige tingene også, for å forstå hvorfor ting er som det er i dag, og hvorfor vi nettopp må jobbe med og bringe de positive tingene fram i dag.

Emma Elliane Oskal Valkeapää. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Ole-Henrik Lifjell, som blant annet er kjent fra den samiske BlimE-låta «Boerehke» fra 2022, sier seg enig. Han skulle ønske de fire kunstnerne kunne laget kunst uten å måtte tenke på forhistorien, men sier det er vanskelig. Samtidig mener han man kan se på ulikheter og fortsatt se på det som er positivt.

– Vi er fra nord og har hatt et karrig land å leve på, og har vært avhengige av naboen og hverandre, sier Lifjell.

– Vi har lært av hverandre, og ulikhetene har ført til samhandling. Så vi kan ha med ulikheter, og fortsatt fokusere på det positive, sammen med likhetene, reflekterer han.

Han sier at etter hvert som de har kommet i kontakt med folk, har de innsett at mange holdninger bygger på den historien og den politikken folkegruppene har blitt utsatt for.

– Da blir det vanskelig å komme helt utenom, men så får vi se hvordan vi skal framstille dette og løse det kunstnerisk, sier han.

Bevisst på spenningene

Lifjell, som også er politisk aktiv i Norske Samers Riksforbund, har også noen tanker rundt de holdningene de har møtt til nå.

Han forteller at han gjennom kvenske venner er blitt fortalt at det finnes mennesker i det kvenske miljøet som synes at det samiske har forrang på mange områder.

Ole-Henrik Lifjell. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Og det har vi jo, i og med at vi har en urfolksstatus. Det gjør at en del konvensjoner hensyntar oss i større grad når det gjelder rettigheter og kulturutøvelse. Vi har flere ressurser, for eksempel et Sameting, sier han.

Han forstår at det kan bringe fram negative holdninger og tanker om det samiske og oppleves som en forskjellsbehandling.

– Og det er jo på en måte det, men det betyr jo ikke at det samiske får for mye. Det betyr bare at det kvenske får for lite, sier han.

Det spennet han snakker om er på begge sidene, mener han.

– På den andre siden finnes det samer som har helt vansinnede tanker om kvenene, folk med ovenfra og ned-holdninger om at «de er ikke urfolk slik som oss», og så videre, sier Lifjell.

Han er likevel klar på at de fleste holdninger der ute er gode, men at de dårlige gjerne også er de høylytte.

– Dette opplever både jeg og mine kvenske venner, og vennskapet havner liksom mellom barken og veden.

– «Forbidden love», da?

Hele kvartetten ler.

– Nesten litt slik, men det er jo ikke det, sier Lifjell, og legger til:

– Men vi opplever nok, på begge sidene, at vi må være de som bryter ned fordommer, sier han.

– Så dette prosjektet er kanskje nødvendig?

– Ja, sier de samstemt.