Lisa Vangen, Gyrid Øyen, Lise Jakobsen, Kristin Nicolaysen, Åsne Kummeneje Mellem, Trine Kvidal-Røvik og Stein Mathisen har alle vært involvert i forarbeidet til utstillinga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Vandreutstillinga «Tuulessa – i vinden» åpnet under Paaskiviikko og skal tilbringe sommeren i Nord-Troms.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Sist lørdag, på nest siste dag av årets Paaskiviikko, var det duket for utstillingsåpning på Halti i Nordreisa. Det er vandreutstillinga «Tuulessa – i vinden» som har inntatt Nord-Troms museums utstillingslokaler.

Bak utstillinga står UiT – Norges arktiske universitet ved forskningsprosjektet IMMKven, Nicolaysen film og Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Sammen har de undersøkt hvordan den kvenske kulturen er synlig i dag – på familiefronten, i kulturnæringene og på museum, og det er smakebiter av dette som presenteres i utstillinga.

Under åpningen ønsket direktør ved Nord-Troms museum, Kaisa Maliniemi, publikum og alle frammøtte velkommen. Deretter ble ordet gitt til henholdsvis Trine Kvidal-Røvik og Kristin Nicolaysen, som kunne fortelle mer om prosessen og arbeidet bak utstillingen. Nicolaysen takket også samarbeidspartnere som har bidratt inn i arbeidet.

Kvensound i vinden

Det var ikke annonsert på forhånd, men under åpningen dukket ingen ringere enn Arve Henriksen opp, til stor begeistring for publikum. Ved hjelp av en trompet og en hybridtrompet uten klokkestykke, blåste han opp til en magisk vind i foajeen på Halti. Han fikk også publikum med seg på vindlyder, og følelsen av å være «i vinden» kan trygt sies å ha vært til stede i lokalet. Med denne vinden ledet artisten publikum inn i utstillingslokalene.

Henriksen, som skulle ha releasekonsert på Halti kulturscene senere samme dag i forbindelse med Paaskiviikko, sier til Ruijan Kaiku at hybridtrompeten er noe han forsket på under innspillingen av «Merimies muistelee – a sailor recounts.»

– For meg har den fått en slags «kvensound», sier han.

Fornøyde pådrivere

Ovenfor Ruijan Kaiku sier Kristin Nicolaysen og Trine Kvidal-Røvik, som begge har sentrale roller i forskningsprosjektet IMMKven og arbeidet med vandreutstillingen, seg fornøyde med både utstillingen og åpningsarrangementet.

– Jeg er veldig fornøyd med utstillinga. Den får fram viktige ting som vi ønsker å formidle fra forskningsprosjektet. Vi ser også at det blir dialog rundt mange spørsmål som vi synes er viktige. Så den gjør det vi hadde håpet at den skulle gjøre; både vise fram noe, men også generere nye samtaler, sier Kvidal-Røvik.

– Utstillinga kan ikke vise alt det vi har fått oppleve i feltarbeidet, men jeg føler at vi har fått hentet fram mange av de menneskene som har bidratt og som er så opptatt av det kvenske og hva som skjer i dag. Det var viktig for oss, at det skal handle om det som er levende her og nå. Jeg blir glad når jeg er i rommet, og tenker at det er et godt rom å være i, sier Nicolaysen.


Trine Kvidal-Røvik. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Begge fikk gode tilbakemeldinger fra publikum under åpningsarrangementet.

– Jeg har fått tilbakemelding, både fra et barn og fra en voksen, om at det var den fineste vandreutstillingen de har sett, sier Nicolaysen.

– Og jeg har fått lignende tilbakemeldinger. Flere av de jeg har snakket med i dag er enten med i utstillinga selv, eller kjenner noen som er med, og det at de synes det representerer noe de synes er viktig og kjenner seg igjen i, det er viktige og fine tilbakemeldinger for oss, sier Kvidal-Røvik.

– Midt i en spennende prosess

– Er det vanlig at man i et forskningsprosjekt tar det ut og konkretiserer det i en utstilling, eller er det en ny måte å gjøre det på?

– Jeg tror jo at det er en del forskningsprosjekter som leter etter nye måter å formidle på. Vi er blitt mye mer opptatt av det ansvaret vi har når det gjelder å dele funn og refleksjoner fra forskninga med de samfunnene som det forskes i og på, så det tror jeg nok er blitt vanligere, sier Kvidal-Røvik, og legger til: – Det vi muligens har brukt denne anledningen til å gjøre enda litt mer av enn andre, er at vi har vært veldig åpen gjennom hele prosessen og begynt å lage utstilling før forskningsprosjektet er over. Dette for å la oss inspirere også av møtene underveis i utvikling av utstilling, sier hun.


Kristin Nicolaysen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Dette er ikke en utstilling som sier «her er forskninga. Ferdig, punktum, finale.» Vi er jo bare midt i en spennende prosess, og den tillater oss å være det, sier Nicolaysen.

Hun synes det er ekstra artig å åpne utsillingen i Nordreisa, og legger ikke skjul på at de har hentet mye inspirasjon fra området. Mange bidrag har kommet fra derfra gjennom tiden i feltarbeidet, der Nordreisa var ett av de tre geografiske områdene man forsket nærmere på, men hun trekker også fram Kyläpeli og andre levende ting som skjer. Utstillingsprosessen i seg selv har også viktige bidragsytere fra området, ifølge henne, både når det gjelder håndtverk og ideer som er brukt.

Blåser videre til høsten

Vandreutstillinga har vært stasjonert hos Norges arktiske universitetsmuseum (Tromsø Museum) fra januar og fram til nokså nylig. I sommer kan den besøkes hos Nord-Troms museum i Nordreisa fram til 19. september. Deretter blåser den videre til henholdsvis Alta museum, Kainun institutti – Kvensk institutt i Pyssyjoki/Børselv og Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.

Bilder fra utstillingsåpninga:


I utstillinga møter du kvensk samtid og blir kjent med hvordan den kvenske kulturen uttrykkes i dag. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)


Dialog og gode samtaler er i utstillingas ånd. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)


«Den fineste veggen i Norge», hevder forskerne. Neverveggen er laget av håndtverker Bjørn-Tore Josefsen ved Nord-Troms museum. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)


Utstillinga er gjennomgående tekstet på kvensk, norsk og engelsk, med kvensk som førstespråk, noe som har vært viktig for utstillingsgruppa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)