Devaluert, tilslørt og fortiet? Her ser vi en kvensk grindvev til å veve belter og skalleband. Svanhild Wilhelmsen opplyser at denne er fra Nord-Sverige, hvor den på lannankieli kalles tiuhta. Den samme betegnelsen finner man i Karelen, sier hun. – Lantalaiset i Jukkasjärvi og Kiruna området som jeg møtte under feltarbeidet ga uttrykk for at de er samme folk som kvenene i for eksempel Norge, sier Svanhild.
Er kvenene hjemsøkt av en type kollektiv manglende selvtillit?
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Dersom du spør Svanhild Wilhelmsen fra Vekker i Børselv, er svaret ja. Hun fant i sin mastergradsoppgave (om kvensk identitet og kvensk materialitet, 2016) både kvensk fortielse, tilsløring og devaluering. Et eksempel på det siste, sier hun, er den urkvenske kjøttsuppen lihavelli. Riktig laget har den i seg byggryn, som kvenene fra gammelt av dyrket.
– Men så sier folk om lihavelli at nei, denne suppa er ikke spesiell kvensk. For den suppa har både nordmenn og alle andre. Det er en type devaluering som her i Norge ble satt i system. Kvenene må ta tilbake definisjonsmakten over sine materielle ting og sin egen identitet, tilrår hun.
Negative kvener?
Pussig nok ligger det i Wilhelmsens sosialantropologiske funn mye kvensk delaktighet i bygging av negativitet, så mye at hun omtaler det som en kollektiv manglende selvtillit.
Les også disse artiklene:
«Dere må ikke si duodji om disse tingene etter mamma. Det her er käsity, kvensk håndarbeid»
– I alle hus sa folk det samme
– Jeg fant at kvenene selv forsøker å gjøre det kvenske til noe negativt. Blant annet ved å stille spørsmål ved begrepet kainu. Det er utrolig trist, men også spennende fra et sosialantropologisk perspektiv; hvorfor må alt bli negativt som har med kvener å gjøre?
Denne negativiteten, fant Wilhelmsen ut, kom ofte fra to hold. Fra finlendere og fra samer. Og når lav indre selvfølelse over tid ble kombinert med ytre angrep, så ble resultatet selvdestruktivt, fant hun ut.
Ordet kven
«Selv-negativiteten» knyttet seg også til begrepet om seg selv. Ordet kven. Wilhelmsen studerte i sin tid også sosialpsykologi, og da hun skrev oppgave om bruken av et utvalgt ord, i media og ellers, tok hun for seg det nevnte ordet. Kven.
– Jeg gikk grundig gjennom materialet, og fant så mye negativt at det var helt vannvittig. Spesielt i Øst-Finnmark. Finlendere og samene samarbeidet ikke, men hadde likevel samme fokus; negativt om kvener. Mye energi ble lagt ned i å nedsnakke kvener, faktisk også i faglig sammenheng, sier hun.
Wilhelmsen sier at det i dag har bedret seg betraktelig. Spesielt finlenderne har dempet sitt nedsnakk av det kvenske.
«Jag är också kven»
Kjært barn har mange navn: Ordene kven og kvensk var lenge utradert fra det norske språket, folk kalte seg finsk eller «med finske aner.» I sitt feltarbeid snakket Wilhelmsen med folk om det å være finskættet, men sier at hun fant ingen som kalte seg det. Noen få kalt seg for finsk, men medgikk likevel å være av samme folk som kvenene.
– I Kiruna kaller de seg lantalaiset og språket for lannankieli. Lantalaiset har jeg også hørt eldre folk i Porsanger omtale seg som, og i Kiruna var de helt klare på at de var samme folk som kvenene. Det overrasket meg også veldig å komme til Tornedalen og snakke med meänkielitalende, som også sa de var kvener. De kalte seg ikke bare tornedalsfinner, men kvener, sier børselvværingen.
Tre begreper
Wilhelmsen minner om et annet gammelt ord for kven, kainu som i kainulainen eller kainumaa, kvenland. Med andre ord tre begreper for det samme; lantalaiset, kven og kainulainen. Da det kvenske språket ble gjort til skriftspråk, ble kainu valgt.
– Kainu var det mest nyttige, fordi det var minst negativt belastet, sier hun.
