Unni Elisabeth Huru, Herulf Johansen og Beate H. Adolfsen er alle utflytta Skjervøyværinger. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Når vi besøker Skjervøy kjenner vi ikke at det er noe særlig takhøyde for det kvenske. Det er helt usynlig, så vi må begynne et sted. Det sier den ene av de tre forfatterne bak et åpent brev til kommunen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
I år er det 500 år siden Nils Kven betalte skatt i daværende Skjervøy sogn. Nå har tre utflyttere, fra tre ulike steder i Skjervøy kommune, sendt et åpent brev der de ber hjemkommunen benytte denne anledningen til å ta tak i – og markere – den kvenske kulturhistorien. I brevet skriver de blant annet at «Vår kvenske historie er Norgeshistorie.»
Les også: Åpent brev: Nils Kven 500 år – Gi innebyggerne i Skjervøy sin rettmessige identitet tilbake
I forbindelse med landsmøtet i Ruijan kvääniliitto/Norske kveners forbund 23. – 24. april i Tromsø, tok Ruijan Kaiku en prat med Unni Elisabeth Huru, som er den ene initiativtakeren bak den åpne henvendelsen. Hun deltok på landsmøtet som delegat for Norske Kvener Ytre Oslofjord, men er opprinnelig er fra Lauksletta i Skjervøy kommune.
En passende anledning
– Det vi tenker med denne henvendelsen, er at vi må bruke alle muligheter for å synliggjøre det kvenske, sier Huru.
– I år er det nøyaktig 500 år siden Nils Kven betalte skatt i Skjervøy sogn. Det er det eldste dokumentet i Norge, som jeg kjenner til, som dokumenterer kvensk bosetting. Da tenker vi at det tallet må brukes for det det er verdt. Det er et ganske synlig og tydelig tall.
– Vi har utfordret ordføreren på Skjervøy og fylkesordføreren på å sette dette på dagsorden, sier hun.
Les også: Skjervøy-ordfører: Vil følge opp henvendelsen
– Hva håper dere skal komme ut av denne henvendelsen?
– Synliggjøring er kanskje ikke så konkret. Når vi besøker Skjervøy kjenner vi ikke at det er noe særlig takhøyde for det kvenske. Det er helt usynlig, så vi må begynne et sted, sier Huru.
– Vi vil være med å sette dagsorden for dette, og vi har sagt i brevet at vi er utflyttere, men likevel adresserer vi myndighetene lokalt, for de er fortsatt med på at vi ikke kan føle oss som hele kvener så lenge de ikke tar et oppgjør med historien.
Handler om vilje
– Vi kan ikke si om folk skal komme til en bålpanne eller en bløtkake, eller om det skal bli en vanvittig stor fest, men vi sier at det ikke behøver å koste så mye. Det er viljen det er snakk om. Vi har bare sendt utfordringa og tenker at her er det noen som eier den saken enda mer enn vi gjør, sier Huru.
– Har du noen tanker rundt at det er utflyttere som tar tak i dette?
– Kanskje det er enklere for oss utenfra å gjøre dette. Uansett har jeg bestemt meg for at det nå er slutt på å la være å si hva jeg mener om dette. Hvor jeg bor hen i landet skal ikke være avgjørende for det, sier hun.
– Vi er tre forskjellige mennesker som kommer fra tre forskjellige steder i Skjervøy kommune, og bor tilfeldigvis i nærheten av hverandre nå. Vi sitter alle med den samme følelsen rundt dette, og det tenker jeg er sterkt.
