Våre formødre var limet i samfunnet

I artikkelserien om kvensk kulturarv tar forfatteren for seg kvinnenes arbeid.

Av Alf E. Hansen
Tekst og bilder

Som regel – eller oftest, er det MENNENE som trekkes frem når det blir snakk om vår kulturarv. Men kvinnene da? De eksisterte jo de og – i aller høyeste grad. Hvilke spor finner vi i dag etter våre formødre – i tillegg til at VI SELV eksisterer? Finnes det for det første, en materiell kvinnelig kulturarv, og hva kan vi lese ut av det vi eventuelt måtte finne?

Det er ingen overdrivelse å hevde at kvinnene var selve limet i samfunnet. Deres arbeidsdag var mer enn lang, og arbeidsoppgavene mange og omfattende. Kvinnene sto for oppdragelse og stell av barna. Kvinnene sto for stellet av dyra, noe som betød alt fra å bære vann, melking, foring, høying og hesjing. Lamming, stell av kjøkkenhage, matlaging, renhold av hjem, stell og pleie av syke, lage klær, vask og stell av klærne, samt det at de sto for mye av opplæringen av alle disse oppgavene, gjør at vi som etterkommere vel aldri kan sette oss tilstrekkelig inn i hvor stor kunnskap de måtte ha for at familien skulle overleve.

Ikke alle etterkommere med kvenske røtter har vært så heldige å berge gjenstander etter våre bestemødre, oldemødre og tippoldemødre, men av og til så har man flaks, og finner skatter som det er verd å dele med andre.
De av kvenene som hadde sauer, hadde dermed også ull som det kunne lages klær av. Garnet ble etter klipping, karding og spinning, ofte farget. Strikking og toving er fortsatt blant de viktige håndverkene som fortsatt holdes i hevd. Ulltråd ble også benyttet i ulike typer vev – slik som i dag.

Bilde nr. 1 viser sauesaks, to typer karder, begge hjemmelagede – den store satt man på og kardet, samt ull som er klippet, men aldri vasket, kardet og spunnet til garn. Vi ser ull fra både hvit og mørk brun sau. Denne ullen ble faktisk klippet på andre halvdel av 1940-tallet!

Når ullen var vasket og kardet, skulle den spinnes til tråd. Rokkene som ble benyttet – og som fortsatt benyttes – kunne være forskjellige, både i utforming og størrelse. Bilde nr. 2 viser en rokk fra før 2. verdenskrig, som har overlevd både evakuering og flittig bruk. Et par småskader er blitt reparert, og rokken fremstår i fullt brukbar stand.

Kvinnene måtte både reparere og lappe tøy som ble slitt. Alt ble brukt så langt det gikk. Etterpå ble tøy og stoffer gjenbrukt til andre formål. Kreativiteten ble hele tiden utfordret. Da som nå, ble det og skapt finere håndarbeide, så som prydsøm og brodering. Det lille man hadde å hjelpe seg med, ble tatt godt vare på, og bilde nr. 3 viser et lite selvlaget nåleetui der nålene ble oppbevart. Utvendig pent brodert «Naale».

Noen var så heldige at de hadde noe ekstra tilbehør til både rokk og andre hjelpemidler, og dette ble og oppbevart på ulikt vis. Bilde nr. 4 viser ei relativt stor hjemmelaget tine i hel-tre, ikke never. Den rommer rundt 12 – 15 liter, og er forsynt med en enkel dreibar lås for lokket. Denne tina inneholder sauesaks, flere ekstra spindler til rokken og noen selvtegnede mønster for regnhette. Som en kuriositet ligger det og to små flasker med øyedråper – datert juni og desember 1945, med både eiers og legens navn påført!

Jeg har tidligere vist dere bilder av både strykejern til å varmes på ovnen, vaskebrett, klesklyper brukt ved koking av klær og ulike typer river som ble benyttet ved høyonn og hesjing. Selv om det var mennene som laget det meste av disse hjelpemidlene, var det i all hovedsak kvinnene som utførte det daglige arbeidet med redskapene.

Det meste av arbeidet var helt manuelt, og det lettet arbeidet med sying av stoffer da det ble tilgang på symaskiner. Ikke alle så seg råd til kjøp av egen maskin, så dyktige kvinner begynte å påta seg søm for andre mot betaling. Bilde nr. 5 viser er svært forseggjort Singer symaskin fra etterkrigstiden. Et tankekors for oss «moderne» mennesker, er at samtlige av disse hjelpemidlene fungerer utmerket UTEN STRØM. Så da avrunder jeg med et retorisk spørsmål: Har VI den kunnskap som behøves for å overleve dersom vi en dag står uten strøm i lengre tid?
NB! Samtlige gjenstander er i privat eie i Alta.