Velger å dra mens de ennå kan «pottes om»

TING OG TANG FRA SEKS GENERASJONER: Jobben med å pakke gården er overveldende. Alf og Evy fikk kjærkommen hjelp fra døtrene sine, her ser vi Berit Nilima Fischer sammen med foreldrene. Hennes søster Wenche Nilima Hansen var annet sted da bildet ble tatt. (Foto: Arne Hauge)

 

Selv om Alf og Evy Hansen forlater Nord-Norge, blir de stadig å jobbe for det kvenske.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Et stykke opp i Sørelvdalen øst for Alta finner vi gården til Alf Hansen og Evy Nilima Hansen. Kort sagt Nilimagården. Derfra hører vi et skummelt rykte. Som bekreftes. Paret pakker og drar.

– Vi er kommet såpass langt opp i årene at nå velger vi å flytte, bekrefter de. Vinteren i nord har blitt i tøffeste laget, de flytter til nærheten av Molde på Vestlandet. Hvor de også får langt større nærhet til sine to døtre. Nordpå har de lite familie å støtte seg til, samtidig som livets høst ubønnhørlig melder sin ankomst.

– Vi velger å flytte mens vi ennå har tid og helse. Finne et nytt sted i livet mens vi ennå kan pottes om, sier paret.

Fra før i tiden

Begge er godt kjent i kvenske kretser. Evy er flink til å sy, hun lager og selger duker og forklær og mye annet, Alf har vært og er en viktig kvensk brikke med sin store kompetanse og glødende iver for kvenfolkets kulturminner.

Gården har vært i familien til Evy sin eie i rundt 125 år, og er et skattkammer av spor etter levd liv. Særlig det renoverte og uvanlig imøtekommende loftet på låven har mange interessante gjenstander. Reneste velassorterte bygdemuseet av gamle ting. Eldgamle salmebøker, tobakksesker fra gamle dager, kokkeras slik de lagde det før i tiden, det fører for langt å nevne alt. Og midt på gulvet på låveloftet, ei flott gammel jolle. Naturligvis i tre i tråd med gammel byggeskikk.

Nå må alt enten selges, gis bort, eller tas med i flyttelasset. En gigantjobb, men døtrene kom nordover og tilbød uvurderlig hjelp. Mye mulig var det aller siste gang de besøkte foreldrenes gård nordpå.

Til Daleng

– Vi har fått fantastisk hjelp fra døtrene våre. Men ja, vi har ei utfordring, det legger vi ikke skjul på. Utrolig mye skal tas hånd om før vi kan låse etter oss. Det er seks generasjoner representert i disse gjenstandene, det er så å si hundre prosent og utelukkende gjenstander fra gården, sier Alf, som har en større plan for noen av dem.

– De tingene som dreier seg om fiske og fangst og jakt, der er sjansen stor for at mesteparten havner som tidsriktige elementer i sjøbuprosjektet til Jan Daleng på Hestnes i Børselv. Vi jobber nå for at den biten får et liv videreført i riktige omgivelser, sier han.

Samtidig har Alf i mange år bidratt med bilder av gamle ting til Ruijan Kaiku, noe han betrygger leserne og sier han vil fortsette med. Selv om han altså havner geografisk lengre unna redaksjonen.

– Det er flott å få tilbakemeldinger fra folk som setter pris på bildene av de gamle tingene. De blir påminnet vår relativt nære fortid, bekrefter han.

På besøk

Både Evy og Alf er kvener og aktive sådan, noe de bekrefter å fortsette å være selv om de nå trekker sørover.

– Selvfølgelig. Paradokset er at vi kanskje får mer tid til å jobbe systematisk med det kvenske. Blant annet med fotodokumentasjon og skreven dokumentasjon, for min del om den kvenske byggeskikken, som er mitt hovedutgangspunkt.

– Dere tar vel bobilen fatt og kommer nordover iblant, på festivaler og besøk?

– Selvfølgelig. Selv om vi velger å bytte bosted er det ikke takk og farvel til røttene våre. Tvert i mot, avrunder ekteparet idet gården om kort tid skal takseres og prospekteres for salg.