Verdens beste Kyläpeli

Før i tiden måtte alle ta i. Her unge kvinner som bretter tøy utenfor Tørfoss kvengård. (Alle foto: Arne Hauge)

Årets versjon var mer kompakt og effektiv, presis og proff. Kanskje tiden sørgelig nok er moden for nye utfordringer for landsbyspelets gladgjeng?

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

Storslett, Nord-Troms, 16. september 2021: Ungene sang høyere, selvsikre som aldri før. Rollehavere var friere på scenen, stemmene sterkere og innlevelsen større. Ja, til og med bussene prøvde å ha det travlere, på støtdemperdødaren av en vei opp Reisadalen. Været var så bra som overhodet mulig uten at knotten stjeler showet, kort sagt en herlig kveld for store og små. Alea jacta est, vi triller en sekser. Vel blåst for verdens beste kyläpeli. Hva byr dere på neste år, dere flinke teaterfolk fra Reisa og omegn? Blir artig å se.

Si meg, har de forsovet seg til pådressingen? Hele gjengen?

Stusset vi, klokka var sytten og atten unge stimet inn på kulterscena i Halti. Iført dongeri og t-skjorter og andre tekstile sedvanligheter. Har manalaiset og annet utspjåket gått til streik? Så demret det. Ungene tok scena i hverdags fordi de var på skolen. Internatskolen. Midt i verste, gravalvorlige fornorskningstiden.

Spenstig

Vær stille! ropte ei jente, ofte og høyt. Ikke en kjeft hørte etter, de bare kaklet i vei. Olle hiljaaaa! sprakk jenta og ropte, alle adlød og tidde. Etterpå ble utpekte unger – skyldige i den synd å ha snakket kvensk – dratt i øret av formynderskapet.

På kulturscena gjorde unge skuespillere en voksen jobb.

På den tiden skulle man tenke og snakke kun norsk. Et trasig kapittel i vår historie, spenstig og selvsikkert produsert og utført av kventeatergjengen fra nord. Tommel opp for leservennlige replikker på storskjerm bak de unge, så folk i salen fikk med seg skoleskrekken både på norsk og kvensk.

På Tørfoss kvengård fikk vi ekte kaffe og kvensk munngodt. Vi så gammelsmeden og smia, hilste på hestekona og den fine hesten, tålmodigheten selv begge to. Den skøyale svensken med vaskebrett, han var der og han kan synge han! Vi så tidsriktige kårjenter folde sengetøy, og vi så publikum smile og ha det fint.

Lia og markedet

Så, ut av det blå, var det inn i bussen og avgårde kåre. Vi ble stoppet av meget fulle, til gjengjeld meget helsebevisste landeveisrøvere. Bak blå munnbind hyttet de never og hev røversekken på ryggen. Røverne sto igjen i støvskyen da det bar videre oppover, til raisinen i landsbyspel-pølsa. Til elva og stien opp lia, til markedsplassen, til bålene og til Mun Kultani, Mun Kultani, Mun…

Hvor var vi? Jo, stadig i busser og biler presis idet vi nådde fram til Ovi Raisin. Vi strømmet ut og ruslet til elva. Rådet var som før, lytt til naturen.

Skuespillergleden imponerte. Samtlige bidro til å løfte årets Kyläpeli og gjøre den til historiens beste.

«E det kanskje derfor Kylæpeli gjer sæ?» hørte vi noen gruble mens vi lyttet til naturen. «Veien e så dårlig at bussan ikke lenger sleppes opp dalen?»

Sterkere, bedre

Åreplask og syngende ferdarfolk, en elvebåt dukket medstrøms opp. Etterpå gikk vi en tur på stien, ei lang publikums-åme opp til spelplassen. De underjordiske var på plass. Bak furutrærne. Manalaiset! Folk knipset de grønnkledde med mye lavere ISO-verdi enn før, årets Kyläpeli virket å ligge på tidsmessig forskudd.

Omsvøpt av duften fra knitrende bål ankom vi spelstedet. Et spel som gikk på skinner, det meste som sist, bare sterkere, sikrere, bedre belyst og belydet og på alle måter hevet i nivå. Vi valgte wraps fra luka da alt var over.

Alt endte godt, i år også.

– Fantastisk opplevelse. Det var gjennomført hele veien, sa Wenche Offerdal og Stein Arne Rånes etter premiereforestillingen, de er gode naboer fra Reisadalen.

Unge ta del

– Det å få bo i ei sånn her bygd som ellers er stille og rolig, og komme opp hit år etter år og se kulturen og noe så gnistrende som dette spelet, det er helt fantastisk, sa duoen, som sammen har en sønn som for andre året var med i forestillingen.

Wenche Offerdal og Stein Arne Rånes, to gode naboer fra Reisadalen. De var stolte av spelet og sønnen som deltok.

– Det er flott at ungene får ta så stor del i lokalhistorien. De får absolutt et eierskap til fortellingene fra gamle dager.

Her passer det å si at den historien som også leses i løpet av Kyläpeli, det er historien til Stein Arnes far. Faren gikk på internatskole ved Landegode ved Bodø. På skolen så man tydelig hvem som var rik og fattig:

Et hakk opp

– Hver unge hadde kjøtt med hjemmefra, som de bandt ulltråder i før kjøttet ble kokt. Hver unge hadde sin farge, og de fattige ungene hadde de dårligste kjøttstykkene. Dette merket ham veldig, han snakket om det rett før han døde, minnes Wenche og Stein Arne.

– Kyläpeli var veldig bra sist, men man merker at de har hevet seg enda et hakk. Det var tightere i år, og de hadde trent mer på sangen. Det mest imponerende var den første forestillingen, med ungene på Halti. Det var utrolig bra, sa de.