ISMANN MED FISKESTANG: Som pensjonert fisker fra feltene utenfor Magerøya vet Ottar Olsen godt hvorledes det føles å være gjennomkald. – Jeg er mektig imponert over iskunsten, sier veteranen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

– Måtte jo ta meg en tur sørover og beundre iskunsten og målgangen i Finnmarksløpet, sier pensjonert fisker Ottar Olsen (88) fra Magerøya.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Honningsvåg er verdens nordligste by, men ikke nok med det; Ottar Olsen kommer fra Kjelvik, et par knepp lengre nord og øst på den værharde, vakre øya. Det gjør ham til en av de nordligste kvenene i verden, kan det konkluderes.
Før krigens brenning hadde Kjelvik et kvart tusen innbyggere, overveiende av finsk avstamning, og fram til 1950 var stedet navnet på dagens Nordkapp kommune. Kjelvik er ei perle for fiske og fritid, og Ottar tar turen utover så ofte som råd er. På farssiden er han noe usikker, men mora, hun kom fra Finland, vet han.

Skulle gjerne visst mer

– Faren hennes, altså min morfar, var baker. Han fulgte etter arbeidslagene som bygde Kongsveien gjennom Tana, og mamma som da var seksten år, kjørte grus til veien.
Kongsveien ble bygd i perioden 1872 til 1904, og sysselsatte en stor andel av den arbeidsføre mannlige befolkningen.

– Rart at folk kan lage så fine ting av vanlig is, sier den pensjonerte ishavsfareren. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

– Mamma kjørte med hest og vogn, sier kjelvikingen, som sier han gjerne skulle forsket seg fram til mer om slekta og greinene til Tornedalen.
Blant annet om mora ble født i Finland, eller om hun så dagens lys etter ankomst Norge.

Snakket lite om Finland

– De fleste skiftet til norske navn på den tiden, og jeg vet at oldefar het Gombola. Han skiftet til Thomassen, sier Ottar.
Til spørsmål om folk i Kjelvik snakket om sin finske bakgrunn, nøler han før han rister på hodet.
– Lite. Det var noe alle visste, men snakket lite om. Folk hadde ikke tid å snakke om Finland, de hadde nok med dyra og fisket og fattigdommen og strevet, sier han.

Borte bra, hjemme best

Det var i anledning sjekk av helsa at Ottar måtte til Alta, hvor han fikk oppleve hundespann på nært hold. Samt iskaldt beregnet kunst i anledning Borealis vinterfestival. Bussen hjem til Magerøya gledet han seg til, likevel falt «sydligere strøk» i smak.
– Her har dere liksom det meste. Hav og elv og skog og fjell. Og iskunst så fin det er vondt å tro folk kan lage noe så fint. Men vi har nå stadig Kjelvik, sier veteranen, som også fikk med seg løpsstyrken til noen firbente venner.

– De var veldig raske til å springe. Sjøl tar jeg livet mer med ro, oppsummerer han.