Få har sydd flere av disse draktene enn Else Olsen fra Børselv. Else er også instruktør i sying av kvendrakten, og holder jevnlig kurs for interesserte. (Foto: Arne Hauge)
Det beste av det beste til de pene anledninger.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
«Kravet fra Norske kveners forbund var at man ville ha en festdrakt som gjorde at de som identifiserte seg med det kvenske skulle kjenne hverandre igjen ved festlige sammenkomster og at man skulle vises som gruppe i storsamfunnet. Drakten skulle så vidt mulig ivareta kvenske tradisjoner – den skulle også være en drakt som kunne brukes i dagens samfunn.»
Sitatet er fra et eldre notat fra KHS, Kompetansesenter for Husflid og Småindustri i Målselv, som i 1995 fikk i oppdrag fra NKF å klekke ut en representativ festdrakt for kvenene. Førstnevnte forholdt seg til en arbeidsgruppe fra forbundet, med kjenninger som Eira Søderholm, Egil Sundelin samt den kvenske kunstneren Jens Stark, som tidligere samme år lanserte ideen om en egen drakt for sitt folk. Flere instanser var inne med støtte til det påfølgende og nokså langvarige utviklingsarbeidet, blant andre kommunene Porsanger, Kvænangen, Nordreisa og Kåfjord.
Jenny og Samuli
«Dette er ingen lett oppgave,» ble det klargjort fra målselvhold. Utfordringen lå særlig i fraværet av drakter å ta utgangspunkt i, dette til tross for det de omtalte som svært stor hjelpsomhet fra museene i Troms og Finnmark.
Else Olsen med selvsydd utgave av herredrakten og damedrakten. (Foto: Arne Hauge)
Således var det å ty til skriftlige kilder. Spesielt stor betydning for det videre arbeidet fikk noen arkivariske opplysninger fra ekteparet Jenny og Samuli Paulaharju fra Uleåborg, eller Oulu som byen heter på finsk. Utviklerne måtte også velge en tidsepoke, og valgte perioden 1880 til 1920, noe som betyr at selv de aller yngste elementene i drakten fyller 100 år til neste år.
Ble fristet til å sy
Prototypen til så vel dame- som herredrakten så dagens lys i 1999, og etter de siste finjusteringene entret den ferdige kvendrakten offentlighetens skue i 2001. De aller første eierne av drakten trengte heller ikke stresse for å bli klar til Kvenfolkets dag; den flaggdagen dukket opp i kalenderen hele 13 år senere, i 2014.
En av dem som merket seg den flotte drakten, var Else Johanne Olsen fra Børselv. For 18 år siden så hun prototypen bli vist fram på en tilstelning på sitt hjemsted, og likte det hun så.
– Jeg tenkte at dette skal jeg være med på, sier Olsen, som hadde god sy-faglig forutsetning for å gi seg i kast med kvendrakten; hun var instruktør i sying av Finnmarksbunaden, og er i dag blant de få instruktørene i sying av begge draktene.
Er ingen bunad
– Jeg deltok på instruktørkurset i 2002. Det ble laget ett eksemplar av damedrakten og ett av herredrakten, og jeg minnes at det var et svært omfattende kurs, sier hun. Senere dukket enkeltpersonforetaket Elses Systue opp, det også beliggende i Børselv, og kursene i hennes regi har etter hvert blitt mange.
Vi tar med at kvendrakten mangler såkalt bunadsstatus. Bunader er sydd etter gamle mønstre, mønstre som ikke fantes for kvendrakten. Den er en konstruert, eller også «ny-rekonstruert» drakt med utgangspunkt i ulike klestyper fra det aktuelle tidsrommet.
