Seniorrådgiver Ellen Width sitter også i styret for seksjon for immateriell kulturarv i Norges Museumsforbund. (Foto: Arne Hauge)

 

Museene svært viktige dersom kvensk skal få sin velfortjente plass.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Under planleggingen av seminaret om kvensk/norskfinsk immateriell kulturarv, holdt denne uken i regi av seksjon for immateriell kulturarv ved Norges museumsforbund, ble også seniorrådgiver Ellen Width fra Midt-Troms museum utfordret til å si noe.

Width valgte å si noe om kvenske røtter og levende kulturarv i Midt-Troms, idet hun overfor kolleger og andre i salen i Halti på Storslett siterte kulturarbeider Trine Strand fra Malangen på at folk her har flere røtter, ikke bare ei rot.

– Og det er kanskje det som kjennetegner Midt-Troms som vår museumsregion – hvis vi er villige til å følge alle røttene. Og det er vel her vi har en jobb å gjøre, ved å bidra til en mer sammensatt historiefortelling om regionen, som speiler dette mangfoldet, sa Width.

Standard-fortellingen

Og skal vi tro seniorrådgiveren, har kvener definitivt vært en del av det historiske mangfoldet. Selv om den tradisjonelle fortellingen i utgangspunktet har sagt noe annet. Eksempelvis i 1998 da det var 200-årsjubileum for den første innvandringen til Målselv, og det ble lagt fram en skjematisk fortelling som i korte trekk strakk seg fra 1788 med at de første bureiserne sørfra slo seg ned på Rossvold, til 1801 da det bodde 100 personer i dalen.

– Det er den fortellingen som møter oss, sa Width, som for et par år siden var på møte i regi av historielaget og hørte historiker Einar Niemi svare på spørsmål fra salen, og si at det ikke var noe kvensk bosetting av betydning i Midt-Troms. Et syn Width må sies å ha nyansert, i alle fall i lys av den betydelige mengde «kven-omtalende» kilder hun la fram for sine kolleger og andre på seminaret.

Hos landsmenn

Width pekte blant annet på gamle folketellinger som viser at det i 1770 – altså 18 år før de første dølene ankom sørfra – bodde fire samiske og to kvenske familier blant de første registrerte bosatte ved finnerydningene ved utløpet av Målselva.

En informant forteller, sa Width, at «når den siste tjæretønna var levert butikken, var også pengene for tjæra brukt opp. Man fikk ikke kontanter for salg av tjære, man måtte ta ut varer fra den lokale handelsmannen. Men ved salg av ryper, hare og pelsverk, fikk man betalt med penger.»

I Øverbygd, der Width har familiehytte på tredje generasjonen, sies den første innbygger å ha vært en kven. Thomas Thomasen. Width nevnte en rekke navn på kvener som i svært tidlig tid ryddet seg gårder i regionen. Hun refererte også sognepresten, som i mai 1866 skrev at «kvenene kommer over fjellet ned til Bardu hvor en og annen ungdom tar tjeneste, drar videre til Målselv hvor de tar inn hos sine landsmenn (red. uth.)» Det presten beskrev, sa Width, var den store innflyttingen fra Sverige som var begynt, vinteren 1865-1866. «Det er nå få hus», siterte hun Tromsø stiftstidende fra nevnte periode «hvor ikke kvener har tilhold, enten som tjenere eller som løskarler, men en stor del er innerster med hele familien.»

Vakre finske navn

Bardu bygdebok beskriver handel med kvener i perioden 1800 til 1840, og folketellinger for Berg og Torsken på Senja viser 45 registrerte bosatte kvener i 1890. Width viste også til regionens sterke tradisjoner knyttet til tjæreproduksjon, badstutaking og bruk av kvensk/finsk språk, samt tre NIKU-kart hvor det sted for sted kryr av røde prikker, hver av dem potensielle funnområder for kvenske/norskfinske bygninger.

Like interessant som bedrøvelig da hun siterte Paulaharju på følgende: «Skolen og fornorskningen har også hatt den følgen at titalls vakre finske navn, etter nordmannens mening, like stivnakkete som eierne sine, er blitt unødig forvrengt og presset inn i fremmed språkdrakt. I tillegg har mange hundre sjelløse over hele Ruija, fullstendig kastet fra seg kjennetegnet til fedrene sine og hele slekta si, og blitt fullstendig rotløse og kjønnsløse jensner og jansner i selskap med hundrevis, tusenvis av andre i den samme flokken av kjønnsløse.»

Kvensk tilstedeværelse

Etter Widths framlegging var det vanskelig å se for seg noe annet enn at regionen må ha vært til dels sterkt preget av kvensk tilstedeværelse. Her passer det å minne om hvor løsrevet og ofte vanskelig tilgjengelig slik dokumentasjon er, noe historiker og statsarkivar Harald Lindbach ofte har pekt på.

Sist på det samme seminaret, da forskeren tok til orde for å få kildene samlet på ett sted. Og på det viset tilgjengeliggjort også for vanlige folk uten hans og Ellen Widths sterke kompetanse på å lete, tyde, tolke og forstå:

Les mer her: Ser for seg et eget kvensk dokumentasjonssenter