Tervahauta Kurunsussa Raisissa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

De brant tjæremile på Kurunsuu for andre sommer på rad, og slo fjorårets «rekord» i antall liter. Men den nye tradisjonen i Nordreisa, med røtter i gammel tradisjon, går en usikker framtid i møte. – Alt tar tid, og det er tungt, særlig når man ønsker å gjøre det autentisk, sier den ene initiativtakeren.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

I juni skrev Ruijan Kaiku en sak om elever som tok del i forberedelsene til tjærebrenning. Vi var også til stede da «Kurunsuu-mila» endelig ble tent i Nordreisa, i begynnelsen av august. Om lag tjue skuelystne var møtt opp da initiativtakerne Geir Olav Tomasjord og Asgeir Blixgård brant mile for andre året på rad. Blixgård fortalte litt om prosessen i forkant av tenningen:

– Vi har flekket torv, gravd ut milebotn, og fra den har vi gravd en grøft der tappestokken ligger. Tappestokken er en uthulet tømmerstokk, der vi har kappet toppen av og hulet den ut, skrudd på toppen, og laget et hull i enden, sa han til de frammøtte.


Noen unge deltakere bidro da åtte småbål skulle tennes rundt mila. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Som i tjæremiler flest hadde de never i botn og stabelen med tjæreved oppå. Veden var omkranset av lyngtorv, og i midten av det hele stod en stokk, også kalt senterpinnen eller milepælen. Den fjernes etter at mila er tent.

– Det er viktig at vi får jevn fyr rundt hele i starten, derfor lager vi åtte bål med jevne mellomrom rundt mila. Når disse har tatt skikkelig fyr og fått gode glør, så måker vi bålene inn i milefoten. Vi venter med å slippe ned skjørtet (torva, journ. anm.) som er brettet opp. Det vil bli ganske mye røyk og åpen varme før vi slipper skjørtet ned. Men tradisjonelt har Reisamila blitt tent oppe i skuldra, sa Blixgård.

Noen barn og unge var til stede og fikk være med på selve oppfyringen. Etter at torva var sluppet ned kunne kolari Tomasjord klyve opp på mila og trekke ut milepælen, og etter et par timer kom de første tjæredråpene ut av tappehullet.


Senterpinnen, eller milepælen, ble tatt ut etter at mila var godt påfyrt. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Aktet seg for overtenning

Under brenning kan det ta fyr på utsiden av mila, der flammene lett kan få tilgang til for mye oksygen, og da må det legges ekstra torv slik at ikke mila brenner opp. Derfor er det også gunstig å foreta brenningen under vindstille forhold. Tjærebrennerne hadde imidlertid lært seg å se etter faresignalene i røyken allerede før flammene stakk igjennom:

– Her ser vi at røyken skifter farge, den blir mer blålig, og får mer fart. Det betyr at flammene under tar seg opp, og vi må klargjøre torv som skal legges på, sa Blixgård under brenningen.

Samtidig er mila avhengig av tilstrekkelig oksygen for at ikke varmen skal kveles. Det er en hårfin balanse og holder brennerne på tå hev.

– Som du ser, Asgeir går rundt hele tiden og sjekker. Der det er for mye fyr må det tettes mer, der det er for lite må det luftes. Det skal brenne så jevnt som mulig, sa Tomasjord.


Gutten i røyken: Geir Tomasjord i sving etter at mila var påfyrt. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Slo fjorårets «rekord»

Brenningen var ikke så hardt annonsert, likevel fant om lag tredve personer veien til røykkilden i løpet det døgnet det hele pågikk, opplyser Tomasjord i etterkant av brenningen.

Ruijan Kaikus utsending forlot brenningen etter de to første tappingene, men vendte tilbake på nattevisit, etter om lag tolv timers brenning. Da var det bare kolari-duoen igjen, og en gjeng dristige ekorn som brøt nattens stillhet med et alo uten like, i furutrærne like ved.

Mens vi var til stede bikket Blixgård og Tomasjord fjorårets tjæremengde, som hadde endt på cirka seksti liter. Da klokken var blitt 02.00 på natten hadde karene fått 65 liter tjære ut av mila, og fortsatt skulle det komme mer:

– Vi ga oss cirka 26 timer etter påfyring, og endte opp med om lag 85 liter, sier Tomasjord.

– Det vil si, vi trodde det var begynt å gå mot slutten, og hev på for mye torv, så den holdt på å kveles helt. Når vi så slapp til mere luft kom det fem-seks liter ekstra, så vi hadde antakelig enda mer å gå på, men det skjønte vi for sent. Et tegn på uerfarenhet, kan vi vel si.


Den første timen etter påfyring ble en røykfylt opplevelse. Man skulle kanskje ikke tro at det egentlig var en vakker solskinnsdag. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Til tross for den selvpåberopte uerfarenheten, er det neppe så mange som har den kunnskapen i dag, som denne duoen har opparbeidet seg de siste to somrene:

– Vi har gjort alt på gamlemåten, uten noen form for mekanisk hjelp, sier Tomasjord.

Uviss framtid

– Det er godt å kjenne på hvor tungt det er å klyve røtter på vinteren, og kjenne på hvordan de slet i gamle dager, sier han.

Men uten mekanisk hjelp, og med få hender i sving, har det gått mange timer til spillet for Tomasjord og Blixgård, som begge har både jobb og familie på «si.» Det er usikkert om det blir mile en tredje sommer på rad. En milebrenning består tross alt av langt mer enn selve brenningen. Røtter skal brytes og klyves, spiken skal sages, geitved og råtten, våt ved skal fjernes. Videre skal det skjæres torv, never skal flekkes, milebotn graves ut, tappestokken graves ned.  Alt med håndmakt.


Asgeir Blixgård og Geir Tomasjord sjekker at alt er under kontroll og at mila er i balanse. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Det hadde vært artig om vi fikk til dette årlig, men alt tar tid, og det er tungt, særlig når man ønsker å gjøre det autentisk. Det kan jo være aktuelt å involvere flere, men det er vanskelig å få frivillige over tid, og særlig til drittjobbene, som for eksempel å bryte opp røtter, sier Tomasjord.

Maskinhjelp har heller ikke bare fordeler:

– Om man for eksempel bruker sag til spiken, så freser man gjerne vekk for mye tjære. Den eneste årsaken til å gå over til maskineri må være for å holde på kontinuiteten, sier han.


Første dråpe kom etter vel to timers brenning. Mengden og trykket økte etter hvert som mila fikk godgjort seg. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– I utgangspunktet startet dette for å se om vi i det hele tatt fikk det til, om vi fikk nevra tett, at det ikke rant utenfor tappestokken. Allerede i fjor fikk vi verifisert at prinsippene fungerte. I år ville vi vise at det ikke var et engangstilfelle, sier Tomasjord.

– Og litrene med det sorte gullet, hva gjør dere med den?

– Vi fikk en del spik fra Nord-Troms museum, så vi må kanskje betale noe tilbake med tjæra. Og så kan vi kanskje få litt selv for ødelagte lunger, ler Tomasjord.