Ingvild Maria Koth Furnes. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Med alderen ble hun bevisst egen språksituasjon, og at hun var en kulturbærer. Nå vil hun bidra lokalt til revitalisering på begge fronter.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg har snakket om min egen tilhørighet til Skibotn, min interesse for kvensk språk og mitt forhold til Lyngshesten og dens betydning som den kulturskatten den er.
Det sier Ingvild Maria Koth Furnes til Ruijan Kaiku, etter å ha holdt tale for dagen under markeringa av Kvenfolkets dag i Yykeänperä/Skibotn den 16. mars.
I talen fortalte hun blant annet minner fra barndommen, der det ble brukt ord og uttrykk i dagligtalen som ikke var norsk.
Skal samle ord
– Jeg har for eksempel en slede som står utenfor stallen. Den fikk jeg hos min bestefar omkring 1997. Den heter risla, og er tradisjonelt brukt bak hest og rein, men i moderne tid også bak snøskuter.
Ordet finnes ikke å finne i den kvenske nettordboka, men er å finne i Meänkielen sanakirja, der det blant annet forklares som ‘körsläde med korg’ og ‘släde med ställning’ på svensk.
– Vi har aldri kalt den slede, det har alltid vært en risla. Da vet man akkurat hvordan den ser ut, for den har et spesielt utseende, sier hun.
Her ser vi Lyngshesten, med Ingvild Maria Koth Furnes på slep i en ekte risla. (Kuva: Privaatti)
Det er først inn mot voksen alder at Furnes skjønte at ikke alle ordene hun selv brukte var norske.
– Så snart man blir eldre og mer bevisst, så skjønner man at det er ord fra kvensk og finsk. Noen samiske også, men det er ikke mange.
Hun minnes ikke akkurat når denne bevisstheten kom.
– Det er nok en modningssak, der man med alderen skjønner hvor viktig det er og betydningen av det.
Sammen med Storfjord språksenter skal Stall Furnes, som hun er innehaver av, i gang med et samarbeidsprosjekt om å samle og ta vare på slike ord.
– Da spesielt utstyr som er brukt til hest, som seletøy og utstyr som er brukt under kjøring, samt vogn og slede til gitte anledninger eller til arbeid. Kanskje vi klarer å finne ordene på de forskjellige delene.
Vekket i begravelse
Furnes forteller at hun har slekt i både Finland og Sverige.
– Min mor har alltid behersket finsk. Dessverre var det tabubelagt, etter fornorskningen, og da ble det ikke snakket til ungene, men i større grad om ungene.
Hun lærte med andre ord ikke språket. Etter å ha vært i en begravelse i Kaaresuvanto, begynte hun å tenke over det for alvor.
– Jeg tenkte at det ikke var bra at jeg ikke forsod mitt eget folk og min egen slekt sitt språk. Det er ikke det at jeg tenker at jeg må kunne alt, men jeg ønsker å ha større forståelse.
Det var også da hun bestemte seg for å ta studier.
– Jeg begynte på finsk språk og kultur på universitetet. De lurte på hva jeg kunne fra før, og da svarte jeg at jeg kunne banne og skrive julekort, humrer hun.
– Etter hvert kom kvensk også inn på programmet, og da tok jeg enkeltemner i det også, og det var veldig interessant, sier Furnes.
Hun har imidlertid kjent på at språk er ferskvare, som hun sier.
– I tillegg er min mor gått bort, så det er færre folk å snakke det med. Men jeg synes det er interessant å lese og lytte. Jeg lytter både på finsk og kvensk musikk, sier hun og legger til:
– Og sangene fra barneskolen har plutselig fått en ny betydning. Nå ser jeg de i et annet perspektiv, alt i fra hvordan de er skrevet, bygd opp, og selvfølgelig innholdet.
Vanskelig marked
I den nevnte talen var det imidlertid Lyngshesten som ble viet mest plass. Furnes sier hun er glad for å se at den løftes i kvenske sammenhenger.
Les også: Viser fram «kvenenes» hest denne helgen
– Nå er det slik at jeg brenner for Lyngshesten og synes det er stas å kunne løfte den. Den trenger all den anerkjennelse den kan få. Det er få individer og den har så stor betydning, men har dessverre havnet i skyggen av mye annet.
– Jeg synes vi må se bredere når vi snakker om kultur og kvensk kultur, og som Elling Vatne sa i sitt foredrag; I hver kvensk bygd fantes det Lyngshester.
Yykeänhevoset Yykeänperässä. (Kuva: Ingvild Maria Koth Furnes)
Kvensk regnes som et truet språk, og Lyngshesten, som er én av tre nasjonale hesteraser her til lands, regnes som en truet hesterase.
Furnes trekker linjene mellom den språklige bevisstheten hun etter hvert fikk, og bevisstheten hun også etter hvert fikk omkring Lyngshestens betydning.
– Da jeg var elleve år var det bare glede, fordi jeg hadde stor hesteinteresse, men så skjønner man betydningen av den etter hvert. Med tiden forstod jeg at jeg, uten å vite det, var en kulurbærer bare ved å ha en hest.
Situasjonen kort forklart, sier hun, er at det fødes altfor få føll i dag.
– Jeg kan forstå at folk ikke kan avle føll, ettersom markedet kanskje ikke er helt der at man får salg på disse. Lyngshesten kommer dessverre litt i skyggen av andre ridehester og Islandshesten.
Satt på spissen, sier Furnes, forventer markedet nærmest å få en Lyngshest gratis. Om man skal få det den virkelig er verdt, så synes folk det blir for dyrt.
En allsidig hest
– Folks forståelse om Lyngshesten må opp, og vi må få fram at den kan brukes til mye mer enn mange tror.
Hun forklarer at den gjerne blir sett på som en liten hest som kanskje har sine begrensninger, men at den faktisk kan brukes til mye, for eksempel sprang, dressur, kjøring, tur og terapi.
– Man kan bruke Lyngshesten til alt man måtte ønske. Begrensningene er ikke der, men dette må løftes, slik at ryktet forbedres.
– Som situasjonen for det kvenske, så trenger også Lyngshesten en revitalisering?
– Det er det som er fasiten. Mulighetene er der, men man må ta dem og bruke dem, sier hun.
– Avl koster, det å ha hest eller være i sporten koster, det koster tid og energi, så jeg forstår at folk kvier seg. Men det må fødes flere føll og markedet må opp.
Løsningen, tror Furnes, er like enkel som den var vanskelig:
– Vi må snakke mer om Lyngshesten og vise dens muligheter.
Les mer fra Kvenfolkets dag-markeringen i Yykeänperä/Skibotn:
