«Vi skal vel ikke gi oss med halvgjort arbeid»

Reidun Mellem  ser at det tross alt går litt framover, selv om de mange årene med motgang ennå sitter sterkt i for den tidligere NKF-lederen. Her i lag med mannen Åge i et bilde fra 2021. (Foto: Arne Hauge)

 

Det ble mange harde år for Reidun Mellem da hun sto i ledelsen for NKF og ga seg i kast med overmakta. Ennå er hun lite imponert over myndighetene i Oslo. Møt forfatteren om oppstarten av forbundet og hennes foreløpig siste bokutgivelse.

 

Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Nederst i saken kan du lese «Kvensang» som Mellem delte med oss i 2020.

Tilbake i 1987 var ilsdjel og forfatter Reidun Marie Mellem (93) blant pådriverne for å starte kvenforbundet. Hun var selv forbundsleder i to perioder, og har i alle år jobbet utrettelig for kvensaken. I september i år kom hennes utgivelse nummer 21 i salg. Boken «Kvenen Lars Johan Larsen på Elvevoll» undertittel «Fiskaren, bonden, historieforteljaren.»

«I denne boka fortel Reidun Mellem om bestefar sin, Lars Johan Larsen (1866–1946), ein kven frå Storfjord i Nord-Troms. Det er ei forteljing om fruktene av hardt arbeid, men og eit studium av eit folk: Med livet til bestefaren som prisme kastar Mellem lys over den kvenske kulturen i Nord-Noreg.»

Heter det altså i omtalen fra utgiver Ruija Forlag. Til historien om Reidun Mellem hører det også med at hun i 2021 mottok Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for kvenene. Vi spurte veteranen hva hun synes om kvensaken anno 2024, i forhold til da hun selv var aktivt med.

– Da vi startet i 87 skrev vi til forskjellige departement – og fikk ikke svar. Så høyt var vi aktet i hovedstaden den gang. I dag får vi i alle fall svar, sier hun, og viser til at datteren, nåværende NKF-leder Kristin Mellem, har hatt flere kontakter med statsråder og andre for å legge fram kvenforbundets behov.

– Det oppnådde vi aldri på den tiden da jeg var leder, sier Mellem, som godt husker da hun skrev til kirkerådet på vegne av styret. Og sa seg villig til å komme ned til Oslo for å informere om hvordan kvenene har blitt behandlet av kirka. Mer presist, dårlig behandlet. Igjen; de fikk ikke svar.

– Så det har jo skjedd noe, og jeg tror at sannhetskommisjonen har gitt dem en ørefik i Stortinget sånn at de begynner å fatte at de har et ansvar for litt mer enn samene. Men, det skal gå så sakte som mulig, det er fortsatt deres metode i Oslo.

– Tror du de trenerer med viten og vilje?

– Ja, det tror jeg. Det opplevde vi da vi startet opp. De visste ingen ting om kvenene, de fantes jo ikke, minnes hun. Et annet dårlig minne var da preses, sjefen for biskopene en gang sto på talerstolen i Nidarosdomen og formante at vårt lands territorium et bygd på det norske og det samiske. Da sendte Mellem innlegg til Klassekampen, spurte om han virkelig ikke hadde mer kunnskap enn det, og innlegget ble antatt.

– Så jeg har jo stått på barrikadene, og er ikke vanvittig begeistret over hvor fort det går nå heller. Men vi får se hva de legger opp til, nå som Stortinget skal fortelle hva de har tenkt å gjøre, sier hun.

– Har du tro på at kvenene får noe mer?

– De vet i alle fall at vi finnes, så det må vi følge godt med på, sier hun.

– Du har blitt 93 år og skriver og skriver?

– Ja. Er ikke ferdig. Vi skal vel ikke gi oss med halvgjort arbeid. Det var viktig for meg å få fortalt om bestefaren min. En flott kven som kunne alle språkene som var i bruk her oppe. Og en god forteller. Ved å skrive denne boka har jeg berget en del av fortellingene hans, og det er veldig viktig, sier Mellem, som godt husker bestefaren sin. Hun var 15 da han gikk bort.

– Gjør du dette, altså skrivingen, på grunn av det kvenske?

– Ja, svarer Mellem til det, som godt minnes da hun var liten.

Hun satt på fanget til faren sin og lærte å telle og sette navn på fingrene på kvensk. Det var hjertespråket. Og det er det stadig.

 

Til slutt byr vi på teksten vi lovet i starten:

 

Kvensang

Vi kom ifra tusensjø-landet
og fann våre stiar mot nord.
Vi gikk over moar og myrer
i tette, tungt nedtrakka spor.
Vi kryssa dei milvide skogar,
fann kvile ved grantreas rot,
men viljen baud foten ta stega
til målet vi vandra imot.

Langt oppe låg Ruija i lysglans
med framtid, med arbeid og mat.
Med sterke og villige hender
stod kvenfolket alltid parat
i skogen, i gruva, i båten –
med jordbruket kunne vi mest.
No gjødsling og grøfting blei måten,
då vaks også åkrane best.

Vår framtid vi søkte i landet,
ny heimplass det her måtte bli.
Med kunnskap og handlag og vilje
vårt livsverk vi her skulle smi.
Her langdryge dagar av arbeid
blei kravet til kvinne og mann.
Til helg hørte Ordet og bønnen,
forsamlingas omsorg vi fann.

Stor arv bar vi med oss mot havet:
vårt sterke og klangfulle språk,
vår innsikt i sagn og historie,
med læsing som hjelp utan ståk.
Her kantele-strengane tona,
her fedranes salmar fann klang.
Læstadius-ordan bar vona
om Gudsrikets evige sang.

Reidun Mellem