Illustrasjon: Wilfred Hildonen
«Dein hærsens hjullaster’n», sa vi, og stakk hodene våre sammen og klekket ut iskalde planer under luedusken.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Ofte ropte de voksne at leken til oss ungene i Honningsvåg var i veien. Særlig når vi suste i sparketog over Storgata, eller sperret Øvergata med syklene våre.
Vi ungene var uenige. De voksne var i veien, mente vi, og jeg minnes flere tilfeller hvor uenighet ble til konflikt. Tilfeller hvor vi ungene gikk til aksjon.
«No får det være nåkk. No streike vi», sa vi da, streikeviljen var på topp både i mørketid og midnattssol, de voksne kunne gå over streken enten streken var dratt i sand eller snø.
Som den gangen tidlig i 80-årene da den lokale akebrettmafiaen fikk begeret fullt. Neste gang hjullasteren kom for å skuffe bort snedongen, ble vi enige om, skulle dongen forsvares. Med nebb og klør, sa vi, og drømte om solidaritet fra stedets sinteste måser og katter.
«Dein hærsens hjullaster’n», sa vi, og stakk hodene våre sammen og klekket ut iskalde planer under luedusken. Vårt mesterverk av en lokal fornøyelsespark, med huler og innvendige rutsjebaner og det hele, nå skulle hjullasteren få noe annet enn snedongen vår å tygge på.
Vi var i alderen fem til åtte og hadde sett på fjernsyn hvordan det skulle gjøres. Der så vi en lurvete lenkegjeng som ropte «la elva leve», pluss alvorlige politimenn som kom med diger båt sørfra for å lempe folk i buret. Da ble vårt eget kamprop til. Det var en frossen lørdags morgen i mars, vi sto opp tidlig og sto ved snedongen ved Larsjorda og øvde:
Her er den kvenske oversettelsen: Met streikkaama
«La snedongen våres leve», øvde vi, mange ganger på rad. Vi hadde dannet lenkegjeng, og øvde ekstra høyt straks noen voksne dristet seg til å gå forbi.
Vi manglet kjetting, men hadde tau. Tauet fikk vi låne av nærmeste nabo til snedongen, en ung mann som sa det var greit at ungene i Honningsvåg engasjerte seg politisk, så lenge han slapp å bli mer innviklet i saken enn å spandere noen lengder tau. Det, pluss at dersom vi fikk knute på tråden og strevde med å komme oss løs, eller at lenkegjengen fikk dårlig blodsirkulasjon eller i verste fall hengte seg selv, så måtte vi holde kjeft og ikke sladre på ham. Den unge mannen ga oss tauet og fyrte dessuten oppunder. Peptalk om hvor urettferdig det var at vi ungene gang på gang fikk livsverket vårt utslettet av et nådeløst storsamfunn. Han forklarte oss til og med den speilvendte forskjellen på blåknute og båtmannsknop. Begge like enkle å lage, forklarte han, bare at den ene var verdens verste knute og den andre verdens beste.
Så knøt vi verdens beste båtmannsknop og lenket oss sammen på snedongen, klare for en seriøs runde sivil ulydighet. Utover dagen sultestreiket vi også. Særlig den ungen som ble igjen for å holde vakt da resten sprang hjem for å spise middag. Klok av tidligere skade droppet vi lørdagsbesøk og fjernsyn, vi takket bare hastig for maten og sprang tilbake. Der flokket vi oss på snedongen. Voksne lukket vinduene sine denne lørdagen, så hylende sterkt var samholdet blant oss ungene.
Vi satt dandert på snedongen som girlandere på et juletre. I mangel av fakler løftet vi våre tente lommelykter og stearinlys, og vi sang. Høyaktuelle kampsanger som Ro ro til fiskeskjær, Den uheldige mannen, Hvem kan ro uten årer, og Det bor en smurf i oss alle, bare man tar av ytterskallet.
Utpå kvelden kom hjullasteren. Den steinbiten. Han trodde nok at vi ungene var hjemme og så på barne-tv. Tenkte sikkert at lørdag klokka halv syv på kvelden var beste tiden for hærverk mot uskyldige små. Utspekulerte snikangrep hvor han utnyttet overraskelsesmomentet for å ramponere alle framtidsplaner for byens mange unger. Vi hørte ham før vi så ham.
Brummingen da han tok svingen ved Brus Olaf, før han dukket opp forbi Grand hotell og kom humpende bortover. Da ropte vi kampropet vi hadde øvd på hele dagen.
«La snedongen våres leve», ropte vi. «La snedongen våres leve.»
Vi svingte med lysene våre og var tett forbundet med tau knyttet rundt midjen. Våre tidligere forsøk på å protestere mot hjullasteren ved å nekte å flytte oss fra dongen, bleknet i sammenlikning. Denne dagen var vi stadig ganske små, men ekstra mange.
Etter bråstoppen foran snedongen fulgt av mye nølende brumming, ble hjullasteren utålmodig. Han ruset motoren, løftet og senket skuffa og gjorde liksom små byks mot snedongen. Vi reiste oss og ropte så høyt vi kunne, med nordlyset og stjernene som vitner var vi luta lei hjullastere og andre urimelige voksenfigurer. Vi nektet å flytte oss.
Etter en ny serie halvtomme gasse-på-trusler, senket hjullasteren skuffa og tuslet skuffet derfra. Forsvant ut av syne forbi Grand og var slukøret borte. Vi hadde vunnet.
Da tok feiringen overhånd. Vi jublet og spratt og rullet i en lykkelig floke ned fra snedongen. Knøt oss løs og avleverte tauet til en nabo som lo så han gråt og takket for den beste lørdagsunderholdningen på lenge.
Natt til mandag ble snedongen vår avlivet. Grådige skuffetak i ly av mørket, da jeg gikk til skolen den morgenen var bakken sleiket demonstrativt ren for sne. Et trasig syn.
Likevel gikk vi ungene i Honningsvåg med rakere rygg etter denne lørdagens oppvisning i sivil ulydighet. Snedongen vår hadde fått leve ei stund til, vi hadde lært at selv om man er små, så er man sterke sammen.
(Fortellingen fortsetter neste gang…)
