– Vi tapte noe vi aldri fikk

– Det var godt å være tidsvitner på møtet og dele våre opplevelser, sier (fra venstre) Eva Synnøve Thomassen og Ragnhild Rasmussen. Som takk for innsatsen fikk de sannhetskoppen. (Foto: Arne Hauge)

 

Tapre tidsvitner sa som sant var.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Før kommisjonsmøtet i Alta tidligere i februar i år, da altaværingene Eva Synnøve Thomassen og Ragnhild Rasmussen pratet om hva de skulle si til folk, fant de først ut at de «ikke hadde hatt noe de hadde mistet.»

Men så tenkte Eva Synnøve og Ragnhild at den erfaringsbaserte læringen, den fikk de aldri. Familiene kom tilbake til asketomter da krigen var over, og fikk aldri sett det kvenske husgerådet som på den tiden var vanlig. Eva Synnøve sa det slik:

Takket være kvinnene

– Vi fikk aldri gått inn i et kvensk hjem, fikk aldri sett vevstolen, eller alle de stabburene som de snakket om var på eiendommene, sa Eva Synnøve, som sa hun lot seg imponere over folkene fra gamle dager. De hadde system i sakene, og takket være kvenske og samiske kvinners innsats ble det mat på bordet, nærmest ut fra ingen ting. Takket være kvinnene overlevde folk nordpå i tiden like etter krigen, uten ting og penger og før det norske overtok med sin bistand og sine velassorterte butikker.

– Laks og vilt og bær, sa tidsvitnet, kort sagt kvenske matskikker det er vel verdt å ta vare på, minnet hun om.

Når det gjelder Ragnhild Rasmussen, så vokste også hun opp med foreldre som pratet godt finsk. Slektstreet hennes har mange grener tilbake til forfedre fra «kvenland,» områdene i Finland og Sverige. Mest av alt er Ragnhild opptatt av språket hun opplevde som liten, men likevel aldri fikk.

«Kvæn?»

– Vi tapte noe vi aldri fikk, sa Ragnhild, som først i voksen alder kom på fornavn med begrepene kven og kvensk.

– Man brukte fra gammelt av ordet finsk, selv om man for så vidt ikke var finsk. De første som kom var suomalaiset eller kainulaiset, men noe annet navn, som kven, var det ikke, sier Ragnhild, som har snakket med mange kilder om bruken av ordet kven. Heller ikke i omtalen av språket ble det brukt begrepet kvensk, men finsk. «Kvæn?» referte hun fra en slektning. «Det var jo bare noe som var før i tiden.»

– Det sitt litt langt inne også hos meg, å bruke ordet kven og kvensk, sa hun til folket på Alta bibliotek.

Likte ikke ordet

Mer enn etnisitet, gikk det på stedet man var fra, da Ragnhild og Eva Synnøve vokste opp. At man var altaværing, rafsbotning eller fra Elvebakken eller Kronstad. I utlandet var det ingen tvil, da var man norsk.

Kven og kvensk var likevel betegnelser i bruk. Myndighetene brukte dem, det oppdaget Ragnhilds far da han drev slektsgransking, og da Ragnhilds mor gikk på skolen, fikk hun en gang høre at «kvænonga får ikke lov å være med å leke.» Trolig var slike opplevelser årsak til at mora i voksen alder syns det var tull, å kalle seg kven.

– Mor likte ikke begrepet kven. Noe satt i henne fra oppveksten, sa Ragnhild.
Det hører til historien at ungen som sa dette nok var kven selv, slik at Ragnhilds mor fikk et stikk tilbake, i skolegården dagen etter. «Å, du e nok kvæn sjøl,» skal hun ha sagt.

Grunn til å takke

Hos Eva Synnøve da hun var liten, ble det pratet kvensk og samisk og norsk om hverandre. Hun vokste opp med ei mor som var selverklært «ekte kven,» og som hadde kvensk som hjemmespråk i oppveksten på nedre Elvebakken i Alta. Eva Synnøves far likeså, han var fra Årøya i Altafjorden. I dag, en generasjon senere, skal det lite til for å varme kvenske hjerter. Eva Synnøve sa seg til publikum takknemlig for kvenforeningens arbeid, og for NRK’s samiske sendinger fra Karasjok. De følger alle i familien med på sendingene, sa hun.

– Og så vil jeg takke for skiltene som har kommet opp i Alta og rundt om kring, hvor det står på samisk og norsk og kvensk. Jeg kjenner det inni hjertet mitt når jeg møter de skiltene, for da blir man minnet på noe. Jeg skulle ønske det var enda flere slike skilt i Finnmark, sa Eva Synnøve.