Ville dele sorgen over tapt språk

.

Skrivekonkurransevinner Liss Beth Gjertsen Nyby fra Lakselv sørger fortsatt over at hun aldri fikk lære seg kvensk som barn.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Liss Beth Gjertsen Nyby ville gjennom sin fortelling «Hyvæ bæivæ! Gonga se menne?» si noe om hvor vanskelig det er med identitet når en føler at man har mistet et språk.
–  Da min mor snakket det vi kalte finsk, altså kvensk da jeg var liten, og de andre barna spurte om hun var finsk, visste jeg ikke hva jeg skulle si. For hun var jo ikke finsk. Da ble det med identitet litt vanskelig for meg, forteller hun åpenhjertig.

Vant fortellerkonkurransen
Gjertsen Nyby fra Lakselv vant Ruijan Kaikus fortellerkonkurranse om identitet i klassen for de over 25 år.
– Utrolig artig at min historie vant! Da jeg hørte om konkurransen, følte jeg at jeg måtte bidra. Siden jeg kom med i tolvte time, ble den ikke så lang, men jeg håper jeg fikk med kjernen av noe viktig, sier hun.

Sørger over tapt språk
I fortellingen røper at hun opplever en stor sorg i forhold til at hun aldri fikk lært seg kvensk, til tross for at hun vokste opp i et kvenskspråklig familie.
– Det er en sorg at man har tapt ett språk som har vært så nært tilgjengelig, men at man som barn likevel ikke fikk ta del i det. Da jeg vokste opp var ikke kvensk ansett å være ett språk for barn. Det var mer ett voksenspråk, utbroderer hun.

Utviklet språkøre
Sitt tapte språk til tross, språkinteressen har alltid fulgt henne. Kanskje nettopp på grunn av oppveksten med et «fremmed språk» i øret. Liss Beth har reist mye rundt om i verden og blant annet bodd i Spania en periode.
– Timene ved kjøkkenbordet har gitt meg fullt utvokste språkører. Jeg snakker ikke bare norsk, men jeg snakker flere språk. Jeg elsker de fremmede lydene og jeg har reist langt for å høre dem. For hvert land jeg har reist til har jeg forsøkt å meg lære meg noen viktige fraser, som for eksempel «Hei!», «Takk!» og «Jeg heter…» Jeg kan si disse ordene på kanskje femten språk. De ligger inni meg som uvurderlig skatt. Ord jeg kan ta fram og bruke når som helst. Men det er ikke de ordene jeg vil bruke, forteller hun og røper en dyp lengsel etter å kunne snakke kvensk.

Jobber som språklærer
Gjertsen Nyby trekker  frem de ferdighetene og interessen hun har fått i forhold til språk, som en viktig del av hennes nåværende jobb som norsklærer for fremmedspråklige.
– Jeg tror nok at det at jeg er vant til å høre kvensk i barndommen har gitt meg en ekstra gevinst i forhold til jobben. Blant annet prøver jeg å se språket fra deres vinkel og forstå det som de forstår. Og så prøver jeg å tenke på at de har annen konstruksjon i språket, og derfor kan det bli vanskelig å forstå hverandre til tider, sier hun og røper at hun mistenker at påvirkningen av det kvenske hun fikk som barn har noe for yrkesvalget i dag.
– Jeg har oppdaget at det er lett for meg å ta andre språk. Det kan være fordi jeg er vokst opp med flere språk i øret. Blant annet klarer jeg ganske enkelt å skille språk fra hverandre også, sier hun.

Vil lære seg kvensk
Etter at Liss Beth har begynt å ta tilbake sin kvenske identitet, har også morens, Astrid Gjertsen, kvenske interesse økt.

– Mamma har nå begynt å samle kvenske ord i en notisbok. Blant annet ord for været. Man kan kanskje si at hun har fått en kvensk oppvåkning. Nå skal vi også prøve å snakke mer kvensk sammen. Jeg har ett håp om at vi etterhvert skal klare å føre en samtale, smiler Gjertsen Nyby som nå vil lære seg kvensk.
– Hovedgrunnen til at jeg nå i voksen alder vil lære meg kvensk, er fordi jeg føler jeg har tapt noe på veien. For noen år siden var jeg på ett av Terje Aronsens kvenskkurs, men nå ønsker jeg å friske det opp igjen, sier hun.

Engasjert dame
Interessen for det kvenske ligger helt klart i genene. Nylig tok Liss Beth over vervet som leder i kvenforeninga i Lakselv etter sin tante Liv Annie Johansen.

– Jeg er veldig imponert over det arbeidet og all den tiden tante har lagt ned, og fortsatt legger ned for det kvenske. Hun er min mentor nå mens jeg er i en læringsprosess, sier hun.
Engasjementet for det kvenske har alltid vært der, men det er først nå i det siste at hun har fått tatt seg tid til å dyrke interessen.
– Da jeg ble bedt om å bli aktiv i kvenforeninga tok jeg den utfordringen. I tillegg har jeg vært så heldig at jeg har fått bli med i NKF. Det syns jeg er viktig for å få ett mer helhetlig bilde over kvenenes situasjon, sier hun.

– Jeg føler at det kvenske rører med noe dypere i meg selv som har ligget der hele tiden, men at det er først nå det har fått sjansen til å blomstre, sier den engasjerte damen.

 

---

 

– Det er nok flere kvener som vil kjenne seg igjen her, tror juryen.

Ruijan Kaikus jury, bestående av Trygg Jakola, Sirkka Seljevoll og Kaisa Maliniemi, var enstemmig enige i at Liss Beth Gjertsen Nybys novelle om identitet var det beste bidraget i klassen for de over 25 år.
– Novellin aihe on tutttu monelle kveenille, jotka eivät enää puhu vanhempien kieltä ja joilla on epävarma identiteetti. Uskon, että monet kveenit tuntevat novellin omakseen, Kaisa Maliniemi kertoo.
Kaisa Maliniemi tror nok det er mange kvener som vil kjenne seg igjen i Gjertsen Nybys historie om usikker identitet og tapt språk.

I år valgte Ruijan Kaiku også å åpne for videobidrag til sin fortellerkonkurranse, noe som resulterte i at vi fikk inn fem innsendte videoer om temaet identitet.

Alle filmene deltar i klassen for de under 25 år, og vinneren presenteres i neste nummer.

Filmene publiseres på www.ruijan-kaiku.no

 

Les Vinnernovellen her: «Hyvæ bæivæ! Gonga se menne?»