Familien Ørnebakk på Falsnes. (Foto: Privat/bilde i familien Ørnebakks eie)
«Det krevde sin mann å få innvilget norsk statsborgerrett i etterkrigstiden.» Andre del av episode 2 om Ville Mäkikokko.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Med Herren og kirken i boks, sto det verdslige for tur. Eller mangel på sådan. Fra Storfjord fattigstyre fikk han likevel denne korte og oppløftende attesten, datert Stubbeng den 18. Mai 1948:
«Isak Vilhelm Mækikokko og hans familie har (så vidt en kan se) aldri nydt understøttelse av det offentlige i noen form.»
Ting kunne ordne seg relativt kjapt også i gamle dager. I et brev datert Skibotn den 8. mai 1948, henvendte Vilhelm seg til «herr herredskasserer Rolf Løkstad ved Storfjord ligningsnemd på Kvesmenes.» Vilhelm skrev:
«Hermed ber jeg om vennligst å få utstedt og tilsendt en erklæring om at jeg ikke skylder kommuneskatt til Storfjord og at heller ikke min kone Emelie har skyldige skatter å betale. Kr. 0,25 i frimerker til svarporto vedlegges.»
Det tok ei uke, hvilket er fort når man har offentlig etat som pennevenn:
«Det bekreftes hermed at hverken Isak W Mækikokko eller hans hustru Emelie skylder skatt til Storfjord. Storfjord ligningskontor, Kvesmenes den 15/5. 1948.»
Der den finske kirken kalte ham Iisak Vilhelm Mäkikokko, tok altså det norske ligningsvesen seg den frihet å endre hans navn i samtlige tre ledd. Uansett, det krevde sin mann å få innvilget norsk statsborgerrett i etterkrigstiden, og nettopp helsen var tema for den neste attesten han skaffet seg.
Ville var en naturens mann, og trivdes aller best dersom kameraten hesten var med. (Foto: Nord-Troms Museums samlinger)
Nemlig helseattest fra distriktslege Erling Falklev på Lyngseidet, datert 8. juli 1948. Om søkeren skrev legen at han har;
«tidligere alltid vært frisk, og han føler seg framleis sterk og kjekk. Ved vanlig undersøkelse kan der ikke påvises noe sykelig ved organene. Ingen tuberkulose i familien.»
Så langt helsen, hva med ugler i mosen? Igjen er vi usikre på i hvilken grad det offentlige tok initiativ på Vilhelms vegne i denne søknadsprosessen, altså selv skaffet de mange attestene, i alle fall fikk han denne fra länsman B. Öhman i Enontekiö, brevet har dato 27. mai 1948 og er tross sin korte lengde ordlagt i veløvet kansellistil:
«På begärand intyges härmed, att i Enontekiö socken, Finland, hemmahörande arbetaren Isak Vilhelm Mäkikokko enligt diarierna i härvarande länsmanskontor aldrig varit åtalad eller straffad för något brott.»
Samme solskinnshistorien fra norsk side. Her en bekreftelse fra lensmannen i Lyngen, han het Ivar Rivertz og skrev den 13. juli 1948 at vår hovedperson verken har vært tiltalt eller straffet.
«Han har heller ikke været medlem av N.S. eller været under forfølgning for landdsvik.»
Rivertz hadde sine sporadiske skrivefeil. I alle fall, over en aldeles uleselig signatur bekreftet også Troms Politikammer at det var rent mel i posen; «sees ikke bøtelagt i Troms politidistrikt», melder de skjematisk, den 25. august 1948.
Lensmannen i Enontekiö stadfestet det andre visste; med Ville var det sjelden noe tull. Kun rent mel i posen der i gården. (Foto: Fra søknaden om statsborgerskap)
A propos melde. Ruijan Kaiku har fått digitalt innsyn i Villes meldebevis. Ei tynn håndbok med det vi tror må være europarekord i kjedelig omslag. Den okergule fargen på heftets omslag er byråkratisk så det støver, i høyre hjørne oppe står det «Norge.» (med punktum) og midt på forsiden «Meldebevis.» (igjen med punktum) Kun nederst på omslagets bakside har man tatt seg en frihet som antydningsvis kan kalles fengende, nemlig den illevarslende påskriften «Botsfengselet VIII 1933 – 5 000.»
Hva nå det måtte bety. Meldebevis var uansett noe utenlandske statsborgere måtte framvise straks «Centralpasskontoret» eller politiet forlangte det. Samt i en rekke andre sammenhenger som hadde med skifte av bopel, flytting til ny kommune, arbeidstillatelse og den slags å bestille.
Intet falmet foto av Ville i heftet, ei heller noe personnummer. Bare øvrige personalia samt familieforhold. Og signalement. 165 centimeter høy, slank legemsbygning, oval ansiktsform, lys, litt rødmusset ansiktsfarge og brune øyne. Fulgt av det Ville må ha oppfattet som en smule kontradiktorisk. En god og en dårlig nyhet på en gang, sitat:
«Hårets farve: Mørkeblond.»
«Særlige kjennetegn: Skallet.»
Villes gamle meldebok gjaldt for opphold i Lyngen lensmannsdistrikt, og er regelmessig stemplet fra han i januar 1939 anså seg som fast bosatt i Norge, til han i oktober 1948 var godt i gang med sin søknad om statsborgerskap.
Naturligvis fylte Ville også ut selve søknaden om statsborgerskap. Presis dato for de ulike strandhuggene i søknadens videre seilas er vi usikre på, men den var i alle fall innom både politimesteren i Troms, fylkesmannen i samme fylke, samt naturligvis både Justis- og Politidepartementet og Utenriksdepartementet. Med mye ping-pong att og fram, etter det vi kan se.
Småbruket Falsnes ved Skibotn i et bilde fra moderne tid. (Foto: Nils-Einar Ørnebakk)
Prosessen varte lenge, helt fram til juli 1949. Da fikk Ville endelig svar. I mellomtiden, skal vi se neste gang, møtte han på ille kvist. I form av en meget betenkt lensmann fra Lyngen.
Det meldes at Ruijan Kaikus lesere synes å like vår historie om Ville. Vi tar derfor med en opplysning fra en av dem, Ellen Thorsdalen. «Takker for en interessant artikkel om min farfar Isaak Wilhelmi», skriver Ellen, med følgende korrigering:
«Du skriver at bryllupet med Emelie fra Falsnes var i Skibotn kapell, men vigselen var på Lyngseidet. Denne informasjonen har jeg fått fra Marit Ruud, Skibotn. Hennes mor Petra Johansen Sommerseth som ble vigslet samtidig med Ville og Emelie. Petra var søster til Anton Sommerseth og Johan Beck.»
Fikk du med deg del en av denne andre episoden om Ville? Her er lenka:
«Med adgang til Herrens hellige natverd nyter han alminnelig tillit.»
Hva med den første episodens to deler, fikk du med deg dem? Her er lenkene:
