Ville og hesten i sine beste og sterkeste år. Arbeidet på Falsnes var hardt, men gårdskaren ga likevel aldri uttrykk for at han ønsket seg noe annet her i verden. Helt fra Ville var ung ønsket han seg bare dette; et fritt liv ved kysten i Ruija i lag med kona Emelie og deres mange barn. (Foto: Oddvar Ørnebakk)
Like etter krigens slutt kjempet Isak Vilhelm Mäkikokko en tapper kamp for norsk statsborgerskap. Hos øvrigheten i Lyngen støtte han på kvist. Del 3: Lensmannen.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
I midten av juli 1948 fikk daværende politimester i Troms et brev i posten, merket «personleg.»
Brevet var fra lensmannen i Lyngen, og handlet om hvor vidt en finsk statsborger bosatt i Skibotn burde få innvilget norsk statsborgerskap. Statsborgerrett, som det på den tiden het.
Denne lensmannen i Lyngen het Ivar Rivertz, brevet hans var datert 13. juli 1948, og karen i brevet var den da 43 år gamle Isak Vilhelm Mäkikokko, opprinnelig fra Muonio i Finland.
«Ville» som han ble kalt, et vanlig finsk fornavn som etter norsk vask gjerne kom ut som Vilhelm eller fra norsk synspunkt aller helst Wilhelm. Blant andre Olav Beddari har tematisert Ville vs Vilhelm (i Norsk-finsk forbund sin bok Jäämeren Suomalaiset, side 107.)
Ekteparet Ville og Emelie sammen med familie og venner. Vi ser Ørnebakk-barn og deres bestefar Nils Mikal Hansen. Han skiftet for øvrig navn flere ganger, og het i sin tid både Hansen, Nilsen og Falsnes. Bakerst ser vi Silja Viik. Silja var fra Siilas, men bodde i en periode på Falsnes. (Foto: Nord-Troms Museums samlinger)
– Folk kalte ham bare Ville, og selv brukte min far aldri navnet Isak. Han kalte seg bare Isak Vilhelm når han hadde med det offentlige å gjøre.
Det sier gamle Mäkikokkos yngste sønn, Nils-Einar Ørnebakk fra Slependen nært Oslo. Vi skal også merke oss at Ville i et dokument fra den finske kirken står navngitt som Iisak, en vanlig skrivemåte i Finland. Men nå tilbake til det høye nord: og sommeren 1948.
Nils-Einar Ørnebakk er Villes yngste sønn. Han bor i dag utenfor Oslo og er sterkt interessert i det kvenske. Det var Nils-Einar som skaffet til veie papirene fra farens søknad om norsk statsborgerrett. (Foto: Sara Höines for Kven Østlandet)
«Herr politimesteren i Troms», innleder Rivertz, før han kort opplyser at vedlagt ligger Mäkikokkos søknad med vedlegg. Og dernest serverer den anbefaling lyngenlovens lange arm har klekket ut. Kort og nådeløs over den finske statsborger, fulgt av ei setning med stort underskudd på punktum. To setninger som begge her gjengis, i all sin gru og med grammatiske uregelmessigheter intakt. Rivertz skriver:
«Jeg kan ikke anbefale at søkeren får bevilgning på norsk statsborgerrett. Som kjennt er så å si hele befolkningen på Skibotn av finsk herkomst, og denne befolkning er ennå temmelig sterkt finsk innstillet, og da bør ikke nye finner få norsk statsborgerrett, idet det gjelder å få befolkningen fornorsket, men skal der være et tilsig av finner vil det være håpløst, da vil det finske sprog forsette å være hovedsproget på Skibotn og så lenge de snakker finsk på Skibotn vil Skibotn forsette å være en «finsk provins».»
Det framgår av et senere brev at så vel politimesteren i Troms som fylkesmannen tilsluttet seg lensmannens innvending. De anbefalte ikke at Ville fikk norsk statsborgerrett.
Sånn gikk det, kan man tenke, men i neste episode skal vi se at Ville fikk hjelp fra uventet hold. Han var også selv den type folk som tålmodig sto på. Mange år før epost og retinaskjerm, Ville korresponderte med stor tålmodig til alle vedlegg var på stell. En betydelig jobb, også tatt i betraktning de 36 sider hans sønn fikk tilsendt da han lyktes å fravriste Arkivverket en kopi av farens statsborgerskapssak. Det, pluss en solid overraskelse, fikk Nils-Einar seg tilsendt.
På Falsnes drev de med sau, og Emelie Ørnebakk visste hvorledes man skulle omsette ulla til produkter som varmet også folk. Her i et bilde fra gamle dager, trolig midten av sekstitallet. (Foto i familien Ørnebakks eie)
Til noen æressak gjorde lensmannen i Lyngen likevel saken ei. Han avsluttet sitt brev lavmælt idet han igjen knyttet sine never foruten pekefingrene, krummet seg over skrivemaskinen og tastet:
«Personleg har jeg intet å utsette på søkeren, og såframt der ikke blir tatt hensyn til hva jeg foran har anført har jeg intet imot at søkeren får norsk statsborgerrett. Såframt hans søknad blir avslått går jeg utfra at han ikke blir gjort bekjennt med grunnen til avslaget.»
Fulgt av signatur og et kort etterskrift:
«Ps. kr. 100,- sendes pr. postanvisning. D.S.»
Hvor mye var hundre kroner verdt på den tiden, kan man lure, fordi det var summen Ville måtte hoste opp. Altså dersom herr politimesteren i Troms skulle se seg tjent med å ekspedere videre hans søknad med vedlegg. Mer om denne meget bokstavelig talte fornorskningsprosessen neste gang, i vår episode 4 om Ville Mäkikokko.
«Jeg kan ikke anbefale at søkeren får bevilgning på norsk statsborgerrett», sa lensmannen. Her et bilde fra gamle dager, årstallet må være rundt 1968. Ville ses her i sving med verktøy foran fjøsen på Falsnes. Som på andre gårder var det på den tiden mye å henge fingrene i, lite var ennå mekanisert for folkene som drev gårder i kombinasjon med fiske langs kysten i nord. (Foto: Nils-Einar Ørnebakk)
